Radiodager

berlin.jpg

Jeg har et altfor romantisk syn på alt som har med Sentral-Europa å gjøre. Wien, Budapest, Praha, Krakow, Berlin, Ljubljana, Trieste, kafeer, kabareter, klezmer, tåke, tog, tysk, jødisk og slavisk. Gamle ting, gammmel musikk, og jeg var derfor dømt til å like Theo Bleckmann og Fumio Yasudas nye plate «Berlin: Songs of love and war, peace and exile».

Det er lyden av Berlin i mellomkrigstiden. Men ikke bare: Det er også lyden av et Berlin i eksil; det Berlin som måtte flykte da nazismen vokste seg sterkere. Kurt Weill, Bertolt Brecht, Hanns Eisler, Friedrich Hollaender – og Marlene Dietrich, som takket nei til å flytte tilbake til Tyskland i 1937, da nazistene ba henne om det. I stedet sang hun «Lili Marleen» for de allierte troppene.

Den sangen er selvfølgelig med. Det er også andre svisker, som «Das Lied vom Surabaya-Johnny», «Ich bin von Kopf bis fuß auf Liebe eingestellt», «Der Bilbao-Song» og «Moon of Alabama» og «An den kleinen Radioapparat».

Og det er nettopp som en radiosending denne platen er lagt opp. Den åpner med lyden av noen som stiller inn en kanal, før den første melodien sniker seg frem, lavmælt, som resten av musikken.

Kanskje vil noen mene at Yasuda og Bleckmann har tatt den vel langt ned. Strykekvartetten de har med bidrar til å forfine disse sangene ytterligere, slik at vi er et godt stykke unna et skrålende og kjederøykende kabaretlokale – men har ikke det blitt gjort før? Og har ikke diverse rockere, som PJ Harvey, David Bowie og Nick Cave, gitt oss slamrende annerledes versjoner av disse melodiene?

På denne platen blir de langt på vei servert som klassiske lieder – noe som i seg selv er et spark til de nazistiske kulturbødlene, som likte å ta frem den høyverdige, tyske musikkarven, og stemple Weill og gjengen som primitive jazzapekatter.

Vel, Weill var i sin ungdom inspirert av både Gustav Mahler og Arnold Schönberg, og skrev musikk for både orkestre og strykekvartetter før han ble mer og mer inspirert av kabareten og teatret. Så det er ingenting i veien for å fremføre musikken hans slik det her blir gjort. Og lavmæltheten kler albumet. Som om klokken var langt over midnatt i kabaretlokalet, og noen få, søvnige, smilende gjester var igjen, og en strykekvarett, pianist og sanger krøp opp på scenen.

Faktisk er det når de drar på litt, som i noen veldig intense partier av «Moon of Alabama», at det fungerer dårligst. På den annen side: Om du velger å bruke albumet som bakgrunnsmusikk, er det denne som rykker deg tilbake igjen. Så kanskje er det ikke så dumt likevel.

Men det som gjør at du som lytter legger øret helt inntil krystallapparatet, er den gjennomførte elegansen i arrangementene, detaljene, de små grepene som gjør at melodiene tar noen nye, uventede veier.

Kanskje er det den aller mest forslitte av alle sangene fra denne perioden, nevnte «Lili Marleen», som fungerer aller best. Den er lagt helt mot slutten av albumet, og har fått et vokalarrangement som gjør den fullstendig vektløs og sprøtt vakker.

Og når radioskurringen setter inn igjen og albumet toner ut, da er det på tide å tømme drinken og komme seg ut i vinternatten og hjem. 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s