Girls Aloud er et band som burde vært skrekkelig. Tross alt er det et konstruert band, skapt på ITV-programmet «Popstars: The Rivals» i 2002. Konseptet var å sette sammen et girlband og et boyband som skulle rivalisere om nummer 1-plasseringen samme jul. Hva skjedde? Jentene ga ut den glimrende singelen «Sound of the underground” og lå på førsteplass i fire uker. One True Voice, boybandet, havnet på en hederlig andreplass, men ga ut bare én singel til før de ble oppløst.
Fem år etter er Girls Aloud ett av de mest suksessrike bandene i britisk pophistorie. Og ikke nok med det: De er pinadø ett av de beste. Fjerdealbumet deres «Tangled up» ble sluppet for en snau uke siden, og det er nok en gang en skive som bobler av overskudd, kreativitet, gode låter og smart produksjon. Derfor er det ingen forbudt glede å høre på Girls Aloud, noe man kanskje skulle tro om man bare hadde sett jentene på bilder eller kjente historien bak. Et tv-skapt band av pene jenter skal liksom ikke lage popklassikere – også har de knapt gjort annet de siste fem årene.
Det er a-ha-syndromet. Som musikkavisen Melody Maker spurte da bandet var på sitt mest populære: «Are a-ha really the witless Norwegian wimps we all believe them to be?” Og som Morten svarte: «I can understand people’s prejudices though because, when we were 16, 17 with long hair and paisley shirts, we would never have listened to a-ha because the image was all wrong.” Merkelig dette, hvordan noen går glipp av glimrende popmusikk fordi de ikke ser bak fasaden. Mens, kan man legge til, de hører på kjedelig musikk som har den riktige fasaden.
Heldigvis vet The Guardian å rydde opp: «Frankly, the sort of person who claims they find nothing to love here is like the sort of person who claims to hate the Beatles: they’re either posturing or they’re an idiot. Either way, you should pay them no mind.”
Thomas Reinertsen Berg 