Birthday

En gang intervjuet jeg Arne Nordheim og lot ham høre popmusikk: Roni Size, Anja Garbarek, Radiohead og Björk. Han hadde stor sans for Björk, og spurte: «Hva het det bandet hun var med i?» «Sugarcubes,» svarte jeg. «Sugarcubes var det, ja. Jeg merket meg at det var noe med henne da.» Dette er Sugarcubes’ gjennombruddshit fra 1987.

 

Lyden av Oslo

Lyden av Oslo? For meg er det lyden av klokkespillet på Rådhuset. Slagene kvart over, halv og kvart på, og aller mest melodiene som spilles hver time. Derfor var det en stor opplevelse å komme opp i Rådhusets østre tårn under kulturnatten nå på fredag. For i tillegg til å få en fantastisk utsikt over Oslo i alle retninger, fra øyene ute i fjorden til Grefsenkollen og alt i mellom, er det i østre tårn klokkespillet står, og jeg kunne stå rett ved siden av det og titte inn gjennom sprinklene.

Det er en av Norges fire klokkenister, Vegar Sandholt, som er dj-ansvarlig der oppe. Hvert sommer- og vinterhalvår velger han et nytt repertoar. Denne sommeren har spillelisten vært dominert av Felix Mendelssohn-Bartholdy, Henry Purcell, Franz Joseph Haydn og Georg Friedrich Händel – og Alexander Rybak.

I desember er det ti år siden det fornyede klokkespillet sto ferdig. I den anledning har Sandholt samlet og arrangert ritornellene fra det orginale programmet fra 1952, da Rådhusets første klokkespill ble tatt i bruk. Slik vil vinterprogrammet se ut:

07: Se dagen bryter frem med makt

08:  Kari og Mari statt upp no

09: Stev (opprinnelig fra Setesdalen)

10: Ro fjorden

11: Kirken den er et gammelt hus

12: På solen jeg ser

13: Truls med bogjin

14: Eg akter inkje mykje hine gutan

15: Anne Knutsdotter

16: Matvise fra Sunnmøre

17: Brudeslått fra Trøndelag

18: Bånsull

19: Se solens skjønne lys og prakt

20: Go’ kveld mi Kari

21: Går eg ut en kveld finne eg ein venn

22: Vil du meg lye – fra Draumkvedet

23: Hvad er det godt at lande

24: Væktersang

Det nye klokkespillet består av tjue tonn klokkebronse fordelt på 49 klokker. Rett under det hele ligger Sandholts kontor, og der har han også stokklaviatur han kan spille på klokkene manuelt med. Her er en video fra monteringen av de nye klokkene i 1999.

 

Rrummpff tillff toooo?

Fümms bö wö tää zää Uu
pögiff,
kwii Ee.

En av de kuleste opplevelsene på årets Ultima kom helt uventet. Vi hadde begitt oss til Akershus for å høre «Telegrams from the nose», en pastisj på russisk futurisme, og hadde egentlig ikke lagt merke til at «Ursonate» av Kurt Schwitters sto som første post på programmet. Kanskje fordi jeg ikke husket hvem Schwitters var.

Oooooooooooooooooooooooo,
dll rrrrr beeeee bö
dll rrrrr beeeee bö fümms bö,
rrrrr beeeee bö fümms bö wö,
beeeee bö fümms bö wö tää,
bö fümms bö wö tää zää,
fümms bö wö tää zää Uu:

Og det selv om jeg har lest om ham. En tegneserie, til og med, ført i pennen av Lars Fiske som en del av Kanon-prosjektet han har sammen med Steffen Kverneland.

Kurt Hermann Eduard Karl Julius Schwitters (1887–1948) var en tysk kunstner som tidlig ble en del av avantgarden. Etter hvert ble det å lage collager noe av et kjennemerke. Han brukte ting han fant, prøvetrykk, bussbilletter, gaver fra venner og alt mulig annet. Navnet han ga alt dette var Merz, og han forklarte det med at etter første verdenskrig hadde alt ligget ødelagt rundt ham. Da gjaldt det å skape noe nytt av fragmentene.

Men han drev også med lydpoesi, og nå kommer vi til «Ursonate», som han begynte på i 1922 og stadig utvidet til den var ferdig i 1932. At han kalte den «ur» kan ha noe å gjøre med at dette synes å være poesi fra en tid før menneskene hadde språk. Som du kan se av de fragmentene du allerede har lest, er dette rene lyder uten noen egentlig mening.

Dedesnn nn rrrrr,
Ii Ee,
mpiff tillff too,
tillll,
Jüü Kaa?

Likefullt har den strukturen til en klassisk sonate eller symfoni. Den består av fire deler, – «Erster Teil», «Largo», «Scherzo» og «Presto» – og er nøye bygget opp med temaer som utvikles og kommer tilbake.

Rinnzekete bee bee nnz krr müü?
ziiuu ennze, ziiuu rinnzkrrmüü,
rakete bee bee,

Det er langt verk, partituret er tredve sider langt, og tar rundt førti minutter å fremføre – og det var altså det vi fikk høre den kvelden. Fantastisk. Vi lo og vi lo, og kunne nesten ikke slutte å klappe da det var ferdig. Han som fremførte det gjorde det med så mye humor og energi at han hadde salen i sin hule hånd.

Jeg håper han gjør en innspilling av den, for den eneste innspillingen jeg etterpå har vært i stand til å finne, er en som Schwitters gjorde selv. Og det er jo kult nok det, å ha originalversjonen. Problemet er bare at Schwitters selv for en stor del lyder som om han bare leser det opp. Han vi så, fremførte det. Men for all del: Klikk deg hit om du vil høre Schwitters.

Til slutt skal bare nevnes at han bodde mye i Norge. I 1937 kom han hit som flyktning, og i 1940 tok han båten over til Skottland etter det tyske angrepet på Norge. Den første oktober åpner Høvikodden utstillingen «Kurt Schwitters i Norge».

 

Flommen

Ifølge dagens Klassekampen sa Siv Jensen følgende under onsdagens statsministerdebatt:

«Det vi ser i Oslo, er en flom av kriminelle asylsøkere som selger dop og voldtar jenter uten grunn.»

I motsetning til gode nordmenn som voldtar med god grunn?

 

Ultima-åpning

Jeg arbeider for tiden som journalist for Ultima, og i går var jeg på åpningen. Her er en tekst som handler om den:

Pop og opra med most banan

Ultima åpnet med samtidsmusikk i mini- og maxiformat: Småstykker på tre og et halvt minutt og opraer som favnet fra antikken til i dag.

– Vi tenkte dette kanskje kunne sette i gang fødselen. Han skal bli fotballspiller og Ultima-entusiast.

Henny Sundby og Marius Lien, to vordende foreldre, terminen er om en uke, sitter og drikker Farris på Stratos. Klokken er ti over åtte, det er onsdag niende september, og det er på tide at Ultima-festivalen åpner.

– Vi er her for å høre opraene til Trond Reinholdtsen. Etter å ha sett hans tolkning av «Fitzcarraldo» på hjemmesiden til Den Norske Opra, tenkte vi at dette er vi nødt til å få med vårs. Vi er store fans av «Fitzcarraldo». Men det gjenstår å se om Reinholdtsen er like kul som Klaus Kinski i Werner Herzogs filmatisering.

Pop

Ultima åpner. Det er stinn brakke. Lars Petter takker alle involverte og reklamerer litt for hva som skal komme senere denne uken. Så overlater han scenen til trioen BOA, som har fått et knippe komponister – Morten Qvenild, Hanne Hukkelberg, Ole-Henrik Moe, Susanne Sundfør og Jenny Hval – til å skrive sanger til seg som ikke skal vare lenger enn tre minutter og tredve sekunder. «Max 3:30».

De åpner med Moes komposisjon, «Red Souls», en hyllest til et par røde sko som befinner seg i lokalet denne kvelden. Moe peker ivrig på en kvinne etter at han har vært på scenen og fått sin del av applausen.

– Det er ingen dyp komposisjon, dette, sier Moe.

– Men det er så bra pop som jeg synes jeg kan skrive. Det lød absolutt slik jeg hadde hørt det for meg, men de tilførte det en egen, estetisk touch, og jeg var imponert over de mange fasettene og deres evne til å dra det i forskjellige emosjonelle retninger.

Konserten fortsetter, pop for sanger, cello og klarinett. Antageligvis er det et godt tegn at alle sangene høres ut som om de varer lenger enn 3:30.

– Jeg har aldri før skrevet en sang som varer 3:30, sier Jenny Hval, som har skrevet «Engines in the City». Den handler blant annet om å kjøre trikk med en elektrisk tannbørste mot klitoris.

– Jeg er god på 2:00 og 2:30, men 3:30, det var vanskelig. Det jeg ga til dem var 2:30, så de har tøyd den. Jeg syntes de ga en god tolkning. Jeg hørte de spille den på prøve, og det var bra, for da fikk jeg avreagert, og dermed slapp jeg å grine mens jeg satt her i kveld. Det hadde vært pinlig. Jeg greide å glemme at det var min sang de spilte. Skulle ønske jeg greide det også når jeg spiller sjæl.

Publikum I

To personer bakerst i lokalet.

– Du kan ikke snakke med meg. Jeg er inhabil.

– Han ligger med sangeren.

– Nei, jeg skal skrive for Ultima. Men jeg kan godt si jeg syntes dette var bra.

– Hva heter du?

– Bare Øyvind.

Jeg spør ikke hva Jon Øystein Flink heter, for ham kjenner jeg igjen. Han sier:

– Det blir fort noe litt sånn P2-aktig over musikk som skal befinne seg i et skjæringspunkt, og det er ikke nødvendigvis bare en god ting. Men jeg gleder meg til opraen. Den tror jeg blir bra.

Opraen

Til venstre for scenen sitter et ensemble i pene klær. Piano, klarinett, cello, gitar, to stykker har noe de kan tromme på.

Til høyre for scenen står oprakomponist Trond Reinholdtsen i ikke fullt så pene klær. Han står lent over en Mac, og har helt uten å introdusere noe som helst bare satt i gang et ferdiginnspilt foredrag om operahistorien. Foran ham er en stige, en mengde tomme pappesker, og en stråmann – bokstavelig talt: en fyr iført blant annet strå – som virker ivrig opptatt med å bygge noe av disse tomme pappeskene. Kan det være Den Norske Opra?

Reinholdtsen roper ut:

– Har alle fått synopsiset?

Deretter hiver han ut hefter med beskrivelse av opraprosjektet. På storskjermen over scenen ser vi en mann øverst i et kirketårn som ringer med klokken og hysterisk skriker ut – på tysk – at han skal bygge sitt operahus. Vi er i gang med «Opra nummer 1: Verk for røkmaskin». Men røykmaskinen virker ikke. Ikke ennå.

En jeg kjenner ler og sier:

– Gudd løkk med å skrive noe om dette.

Noe

Jeg må forsøke.

Tidlig kommer en «Fitzcarraldo»-loop. Gitaristen i ensemblet slår an en akkord på gitaren.

– Gjentagelse.

Den samme akkorden en gang til.

– Gjentagelse.

Den samme akkorden en gang til.

– Gjentagelse. Gjentagelse. Gjentagelse. Variasjon.

En annen akkord.

– Variasjon. Gjentagelse. Variasjon. Gjentagelse. Kontrast. Utvikling. Reprise. Overgang. Rytme.

På scenen har det nå dukket opp en person kledt i papirtrevler. Det skal etter hvert vise seg at hun – eller han – bare er den første av mange som har et kostyme tilsynelatende laget av ting de har funnet i containere. Gitaristen fortsetter:

– Lydstyrke. Modulasjon. Floskel. Instrumentasjon.

Lyden av pipende gummiender og andre ting.

– Tonehøyder. C. C. C. Ters. Klarinett. Sopran.

Sopranen gir fra seg noen klokkeklare rop mens hun slår på tromme. Nå har Reinholdtsen begynt å rope det han samtidig viser på et lysbildelerret: «Opraens fødsel ut av samtidsmusikkens krise». Under står det: «Velkommen til åpnigen av Den Norske Opra». Jeg vet ikke om «åpningen» er stavet feil med hensikt. Så begynner røykmaskinen å virke.

Ensjø

Reinholdtsen holder et foredrag om seg selv og opera og det går over stokk og stein og publikum ler og ler. Når det er over, ser han seg rundt og spør:

– Har det vært noen på scenen mens jeg snakka?

Ny film. Den Norske Opra er på visning i en lelighet på Ensjø i sin jakt på lokaler. Eiendomsmegleren må hanskes med folk i rare masker som tester akustikken, og jeg lurer på hva han har gjort for å fortjene dette. Reinholdtsen forteller meg etter forestillingen at de fremdeles venter på svar når det gjelder leiligheten.

Først nå oppdager jeg lysskiltet over den store skjermen. Det viser seg at vi allerede har kommet til «Opra nummer 6: Krise 2». Det går med andre ord radig unna. Gitaristen fortsetter:

– Entusiastisk. Rasende. Apatisk. Håpefull. Voldsom. Erotisk.

På scenen drar det seg til med kostymedrama og antikke referanser. Helveteshunden Kerberos med sine tre hoder i papp. Orfeus og Eurydike. Herkules. En person kledt i grener. Det blir mer og mer grisete på scenen etter hvert som ting kastes rundt. Opraene 8, 9 og 10, «Faust i sitt studentkammer», «Kain og Abel» og «Onkel Vanja går i kognitiv terapi» kommer i rask rekkefølge. Reinholdtsen kommanderer:

– Er dere sikre på at dere kommer på raskt nok der bak? Dere må være veldig på’n.

Tre tilskuere blir hentet opp på scenen, og dør like etterpå. Odyssevs slakter alle som har gjort kur til Penelope mens han var borte. Vi møter Stockhausen og hans to koner. Etter en storslagen finale, der alle er på scenen, inkludert Reinholdtsen selv, er det hele over. Den Norske Opra er offisielt åpnet.

Gitaristen heter Anders Førisdal. Han forteller at de har øvd på musikken uten å vite stort om hva som skulle skje på scenen.

– Jeg kjenner Trond godt, og vi har hatt noen hysteriske øvinger der alle knakk sammen i latter. Det viktigste med å øve med Trond er å få gjort unna all latteren slik at man kan holde seg alvorlig under selve fremførelsen.

Reinholdtsen selv er fornøyd:

– Knapt et feilskjær.

Publikum II

Pia Møller Johnsen heter en av de som døde på scenen.

– Vi ble lokket opp på scenen med beskjed om at det var veldig viktig for forestillingen. Jeg døde av hjerteinfarkt mens jeg kvalte venninnen min og falt ned på en most banan, så nå er jeg litt grisete.

Jono El Grande sier:

– Opraen til Trond var kostelig og artig, og et herlig tilbakeblikk til 10-tallet – og da mener jeg 10-tallet før Kristus. Reinholdtsen er gud for meg, i betydningen avgud.

Jon Øystein Flink er fornøyd:

– Reinholdtsen er dritflink, jeg elsker ham. Men han må bli bedre på å forføre publikum. Han må legge av seg nervøsiteten sin. Da vil han bli Stockhausens like.

Et innspill fra siden:

– Alt var faen meg jævla bra, men han kunne hatt på seg mindre klær. Det burde vært mer stripping.

Flink opplyser:

– Trond har kledt av seg på scenen mange ganger før.

Kirsten Opsal og Helge Horvei sier de ikke har sett maken siden Finnerud Trio brukte en gressklipper som instrument på Høvikodden i 68. De er med i Sosialistisk Kor, og utgjorde en del av finalen med filmen der de synger ordet «utopi» i førti minutter.

– Det var en prøvelse. Men alt for kunsten.

 

Vepsen på Vespa

I det siste har jeg begynt å sette meg på den vesle cafeen Vespa i Københavngata 2 ved Sofienbergparken om morgenen. Den åpner åtte, serri. Hyggelig betjening og god kaffe, ofte italiensk årgangspop på anlegget.

Når man sier Vespa, tenker de fleste av oss på en viss type moped, kjent fra utallige filmer, og det er jo riktig. Det som kanskje ikke er like kjent, er at «vespa» er det italienske ordet for veps. For øvrig et veldig bra navn på mopeden: Den surrer gjennom trafikken, forbi alle de dovne hestebilene, som en ivrig veps.

Derfor har cafeen Vespa en veps som logo. Men nå kommer det rare: De har også en husveps. Hver morgen når jeg setter meg, surrer det en veps på vinduet foran meg. Nesten hver eneste morgen i to uker nå. Det til tross for at døren til cafeen hele tiden står åpen. Må ikke det bety at vepsen trives her? I stad satt den på kanten av den tomme kaffekoppen min. Idet jeg nå sitter her og skriver, flyr den oppunder taket, hit og dit, ikke ut. Jeg regner med at den er her i morgen også.

 

Oss gutta

Gudmund Hernes har en tekst på baksiden av denne ukens Morgenbladet som begynner slik:

«Feminisering av skolen og andre institusjoner gjør maskulinitet til et taperprosjekt.»

Intet mindre enn at man taper på å være maskulin, altså. Deretter går Hernes over til å ramse opp hva for et risikoprosjekt det er å være mann, i og med at vi langt mer enn kvinner er utsatt for vold og ulykker, og at kvinner tar over akademia. Seksti prosent av de som påbegynner høyere utdannelse er i dag kvinner. I tillegg er det langt flere barnløse menn på førti år i dag enn det var for tyve år siden.

Hernes går ikke inn på hva «feminisering» av skolen betyr, – det skal det visst være helt opplagt at man forstår – men la oss anta at det betyr en dreining i retning av en undervisning som favoriserer jenter, og la oss også anta at han har rett, ettersom vi i motsatt tilfelle må konkludere med at jenter biologisk sett er mer intelligente enn gutter, og det vil vi ikke.

Så la oss si at skolen favoriserer jentene. Men hva med arbeidslivet? Favoriserer det menn eller kvinner? Hernes diskuterer ikke det. Når han spør om hvor utdanningseksplosjonen for kvinner vil føre oss, sier han at noen av dem må «finne en mann med lavere utdannelse og utsikt til dårligere inntekt,» og at mange kvinner da vil «klare seg uten et eksemplar av den skrøpelige slekt. Så menn vil velges vekk.» Huff da. Spørs bare om han har rett.

Den kanadiske psykologen Susan Pinker har skrevet en bok som heter «The Sexual Paradox: Troubled Boys, Gifted Girls and the Real Gender Gap». Paradokset det vises til i tittelen, er at mens «gutta» er i overvekt blant de unge pasientene hennes, så er det likevel «gutta» som får seg de feteste jobbene når de vokser opp. Mange av de hun har hatt til behandling på grunn av atferdsproblemer, møter hun igjen i gode jobber noen år senere.

Dette er det mange årsaker til. Pinker legger stor vekt på biologiske forklaringsmodeller, som at gutter har lettere for å være ensporet og dermed forfølge en karrierevei helt til toppen, mens kvinner er altfor flinke til å ha flere tanker i hodet på en gang. Andre vil legge større vekt på andre forklaringer, som at mannlige ledere foretrekker kronprinser fremfor kronprinsesser, og at foreldre og samfunn har sterkere forventinger til at gutter skal komme seg opp og frem enn de har til jenter, og dermed gir dem noen ekstra puff bak.

Uansett forklaringsmodell, så er det et faktum at menn fremdeles tjener mer enn kvinner, og at menn oftere får lederstillinger i både næringsliv, stat og akademia. At seksti prosent av de som begynner på høyere utdanning i dag er kvinner, betyr ikke at professorstanden om noen år vil bestå av seksti prosent kvinner. Den sørgerlige statistikken viser at «gutta» vil dominere mer og mer jo høyere opp på karrierestigen vi kommer. Det vil med andre ord ikke være vanskelig for kvinner å finne seg menn med høy inntekt og utdanning.

Av uklare årsaker velger jeg å la Blur få det siste ordet. Skru opp volumet:

 

Presto!

Fantastisk film fra Pixar.

 

Til Ulf Erik Knudsen

Ulf Erik Knudsen, Fremskrittspartiets kulturpolitiske talsmann, er ute i Aftenposten i dag og sier følgende: «Vi vil at kulturmidler skal brukes til kultur som folk vil ha.» Han kan dermed ikke ha lest det jeg skrev om hans kultursyn i Morgenbladet for et drøyt år siden, ellers ville han jo ha forandret mening siden den gang. Det lød slik:

Kjære Ulf Erik Knudsen

Hvilken kulturarv vil Fremskrittspartiet gi videre til fremtidige generasjoner? Jeg leste intervjuet med deg i Dagsavisen forrige helg, der du blant annet uttalte: «Det er markedet som bestemmer hva som er kvalitet, selvfølgelig er det det.» I den anledning har jeg lyst til å spørre om du har hørt om Rudolf Muus.

Fordomsfull som jeg er, antar jeg du ikke har det. Men du er ikke den eneste. Folk flest i dag vet ikke hvem Rudolf Muus var. Det til tross for at Muus i sin tid, rundt det forrige århundreskiftet, var Norges soleklart mest leste forfatter. Mye mer lest enn både Ibsen, Bjørnson, Hamsun og Undset i Norge. Hans rundt femti romaner solgte til sammen i flere millioner eksemplarer. Så hvorfor er det ingen som har hørt om bøkene hans i dag?

Fordi de er dårlige. Folk flest i dag, om de satte seg ned med Muus, ville synes de var daterte, klisjefulle og pinlige.

Et sted i intervjuet sier du at Fremskrittspartiet ønsker å «opprette en norsk kulturkanon». Da lurer jeg på: Vil dere ta med forfatterskapet til Muus? Eller en enkeltbok, som «Fabrikpigens Kjærlighedshistorie»? Ifølge dine kriterier for kvalitet, bør Muus være selvskreven. Jeg regner derfor med at svaret er ja.

«Vi vil ha bort meningsløse, passiviserende ordninger. Det er helt urimelig å betale folk for å gjøre ingenting,» sier du i forbindelse med den statlige garantilønnen til kunstnere.

Det er trist, for jeg regner med det betyr at Ibsen ikke får lov til å være med i Fremskrittspartiets kulturkanon. Han ble nemlig bevilget Statens kunstnerlønn i 1866. Etter det skrev han verk som «Peer Gynt» (1867) og alle de andre kjente. En slik snylter på skattebetalerenes penger antar jeg ikke bør holdes frem som et eksempel til etterfølgelse for dagens kunstnere.

I forbifarten: Bjørnstjerne Bjørnson mottok kunstnerlønn fra 1863, Edvard Grieg fra 1874, Theodor Kittelsen fra 1911, og, ja, listen er ganske lang.

Men la oss legge garantilønnen til side. Kanskje oppfordrer den til dovenskap, som du sier. Du vil kanskje, som Løken-utvalget, eventuelt gi kortere, prosjektbasert støtte, for å gi kunstnerne et spark bak? Da lurer jeg på hvem som vil få støtte, ettersom du sier de «må orientere seg mot det publikum liker».

Anne B. Ragde, etter å ha lånt penger til mat, sa til seg selv: «For en tosk du er, Anne. Hvorfor skriver du ikke en historie du kan tjene penger på? Det er ikke akkurat noen suksessoppskrift å skrive om tre brødre på en grisegård.» Hva om en komité for tildeling av forfatterstipend hadde tenkt det samme som henne selv? Hva om de hadde sagt nei, Ragde, du må nok skrive om noe som enten er litt mer vanlig eller spennende? Vet vi hva folk vil ha? Er ikke folkelighet like vanskelig å definere som kvalitet?

Det er kjempefint at Fremskrittspartiet vil «ta bedre vare på den norske kulturarven,» men jeg er bekymret med tanke på kommende generasjoner. Hvilken kulturarv skal de ta vare på? Vil vi greie å ta vare på vår tids Ibsen, Grieg, Kittelsen og Bjørnson? Eller skal vi bare ta vare på bestselgere som Rudolf Muus?

 

David Sylvian-intervju

For to år siden, da David Sylvian kom til Norge for å holde konsert, gjorde jeg dette telefonintervjuet med ham for Morgenbladet. Der snakker han blant annet om det kommende albumet sitt, og det er klart for utgivelse nå den 14. september. I den anledning tenkte jeg det kunne være kult å publisere intervjuet på bloggen min. Mer informasjon om det nye albumet kommer senere.

Verden på dørstokken

September. En ny høst. Det er en helt perfekt tid for David Sylvian å holde sin første konsert i Norge. Få andre sangere og komponister har gjennom en lignende karriere greid å lage melodier og tekster like glassklare, skjøre og mørke som nettopp ham. Og i løpet av den turneen han nå er ute på, lover han et gjenhør med gamle sanger.

– Jeg trodde ikke jeg skulle legge ut på en turné som denne, sier Sylvian på telefon fra London.

– Etter mitt forrige soloalbum, «Blemish» fra 2003, hadde jeg en følelse av å ha tatt et langt skritt fremover og lagt det gamle materialet bak meg. Så viser det seg at disse sangene fremdeles har en klangbunn i meg. Derfor er noe av målet med denne turneen å utforske disse sangene en siste gang før jeg kutter repet bakover. Men jeg er ikke sikker på om det vil lykkes.

Sylvian har forsøkt dette en gang før. Rundt tusenårsskiftet tok han et oppgjør ved å gi ut en dobbel samle-cd med sanger og en enkel cd med instrumentaler, henholdsvis «Everything and Nothing» og «Camphor».

Til sammen utgjorde de et dokument over en av de mest bemerkelsverdige karrierene innen popmusikk. I 1981, som vokalist i bandet Japan, var Sylvian tenåringsidol, popstjerne, verdens vakreste mann, på god vei til et liv i sus og dus og fet bankkonto. Hva skjedde? Han ville ikke mer. Sylvian forlot rampelyset for i stedet å satse på musikk og en indre utvikling.

I 1984 dukket han opp igjen med albumet «Brilliant Trees». Her utforsket han jazz og minimalistisk musikk. Senere kom andre album som solgte i færre og færre eksemplarer, men Sylvian har aldri sett noe heroisk over sin egen utvikling. For ham har den vært helt nødvendig.

– Når jeg har lagd noe, har min intuitive følelse alltid vært å legge det bak meg og arbeide videre. Å gå tilbake er for meg å gå i motbakke.

Så da spør jeg ham i stedet om hva han holder på med nå.

– Jeg er halvferdig med mitt neste soloalbum. Det vil følge utviklingen fra «Blemish». Jeg har møtt musikere og spilt inn instrumentalspor i Wien og Tokyo, og skal spille inn mer i London senere i år, noe som forhåpentligvis til sammen vil gi meg det jeg trenger for å sette sammen et nytt album.

De siste årene har Sylvian arbeidet mye med improvisasjonsmusikere.

– Du går inn i et rom, og en musikalsk samtale begynner. Jeg ber om friheten til å ta opp alt og bruke det jeg liker. Men det er vanskelig. I Wien holdt vi på i åtte dager før jeg fikk det jeg var ute etter.

Sylvian er ellers av dem som omfavner mulighetene internett gir til å spille inn musikk. Filer sendes fra kontinent til kontinent via e-post, han ber om ditt fra noen og datt fra andre, og syr det til slutt sammen i sitt hjemmestudio.

– En slik innspillingsmetode kan virke kald sammenlignet med det å møtes i studio. Jeg ser det motsatt: Nettet gir musikere muligheten til å møtes direkte. Det er noe veldig vakkert i det å møtes i en rent musikalsk samtale. Da er jeg heller ikke avhengig av hvem som til enhver tid kan møte opp på dørstokken min.

– Du har hele verden på dørstokken?

– Ikke sant? Og den innsatsen de legger ned der de spiller inn sine bidrag i ensomhet, er ikke mindre enn om vi hadde møttes.

På denne måten var det Sylvian innledet samarbeidet med de norske musikerne Jan Bang, Erik Honoré og Nils Petter Molvær i 2002. Han ba dem om å remikse sangen «Mother and Child» til en instrumental for «Camphor», og Molværs trompet erstattet Sylvians vokal.

Da albumet «Blemish» skulle remikses, ba han nok en gang Bang og Honoré om hjelp, denne gang med sangen «The Only Daughter». Og til prosjektet Nine Horses og deres album «Snow Borne Sorrow» i 2005, fikk han Arve Henriksen til å spille trompet på flere av sangene. Henriksen spiller også på Sylvians aller nyeste plate, «When Loud Weather Buffeted Naoshima», som var et bestillingsverk til et japansk kunstmuseum.

– Vil noen av de norske musikerne dukke opp på scenen i Oslo?

– Jeg garanterer ingenting, men det er en viss mulighet. (Arve Henriksen ble faktisk med på konserten.)

Med seg på turneen har Sylvian kontrabassisten Keith Lowe, pianisten Takuma Watanabe og sin bror, trommeslageren Steve Jansen. Han lover en intim konsert der den sparsomme instrumenteringen vil resultere i annerledes versjoner av de svært så gjennomarbeidede studioinnspillingene.

– Steve er med fordi han på sett og vis forstår sangene bedre enn meg. Keith var med på den første turneen min, mens Takuma er et relativt nytt, musikalsk bekjentskap som jeg ønsker å utforske noen ideer med. Det er musikere jeg vet kan gi musikken det intime uttrykket jeg ønsker at den skal ha nå.

– Har noen artister inspirert deg når det gjelder sceneopptreden?

– Oj, jeg er nesten aldri på konserter. Den siste jeg var innom var en festival for ny musikk i Köln, der noen av de jeg har spilt med tidligere skulle opptre, som gitaristen Christian Fennesz. Jeg var der for å finne ut om det var noen flere interessante musikere der. Men noe jeg så nylig, på dvd, og virkelig tok pusten fra meg, var et konsertopptak med Jacques Brel. Jeg har alltid likt ham, men det å se ham på scenen ga et dypere innblikk i den magien og karismaen han utstrålte. Helt fantastisk.

Kjærligheten til Jacques Brel deler han med sangeren Scott Walker – som også er Sylvians store helt. Walker ga i fjor ut sitt første album på ti år, «The Drift». Hva syntes han om det?

– Vel, jeg er veldig glad for at Scott endelig får litt anerkjennelse for det han har lagd opp gjennom årene. Han er virkelig en undervurdert artist. Når det gjelder «The Drift», fungerte den ikke for meg. Jeg greide ikke å knytte meg til den. Ingen kan imidlertid si annet enn at den er et unikt verk, og at han er den eneste som kunne ha laget den.

Turneen har fått navnet «The World is Everything Tour». Sylvian forteller at det er et sitat fra Ludwig Wittgenstein – første proposisjon fra Tractatus Logico-Philosophicus.

– Navnet gir uttrykk for en undring over hvordan vi skal forstå verden i dens nåværende tilstand. Den er blitt så mye mindre, mer tilgjengelig, og dermed tar den større plass i livene våre, angår oss mer. Vi er mindre isolert enn før.

Dette reflekterer den utviklingen tekstene til Sylvian har gjennomgått de siste årene. Der han tidligere hentet inspirasjon fra diktere som Thomas Gray og W.B. Yeats, og benyttet seg av motiver fra natur, religion og mytologi, har han i nyere sanger som «World Citizen» og «The Banality of Evil» tatt tak i mer utadvendte temaer.

I «The Librarian» fra 2005 synger han om susende kuler, et lite barn, løgner og fluktruter.

– Er det en sang om misnøye med dagens verden, og flukt?

– Ja, det er definitivt en sang om verden i dag, og den er skrevet som et åpent brev til en av mine døtre. Men jeg vil ikke si den handler om flukt. Slik jeg ser det, blir vi stadig forsøkt hjernevasket til å innta et snevert og materialistisk syn på verden. Denne sangen forsøker å skissere et grep om virkeligheten, en bredere og dypere tilnærmelse til verden, et mer altruistisk blikk, istedenfor bare å drive hjelpeløst rundt. Slik jeg ser det, er dette det motsatte av flukt.