Møte med Sven Lindqvist

– Jeg lærte meg å lese for å kunne overleve. «Flyganfall! Hur skall jag handla?» var en av de første bøkene jeg stavet meg gjennom. Da hadde andre verdenskrig akkurat begynt. Og det første jeg skrev, fra et barnehjem eller barnepensjonat der jeg var blitt plassert, var «Kjære mamma, kom og hent meg.» Derfor kan du si at alt jeg har skrevet, har jeg skrevet av nødvendighet – helt siden den gang. Etter hvert har skrivingen heldigvis blitt en stor glede også.

I moderne, nordisk litteratur, er Sven Lindqvist dokumentarismens grand old man. Gjennom banebrytende bøker som «Du er død – bombenes århundre» (1999), «Utrydd hver eneste jævel» (1992) og «Ørkendykkerne» (1990), har han både utforsket viktige temaer og utvidet rammene for hvordan sakprosa kan skrives. Som en rød tråd gjennom forfatterskapet går hans interesse for den tredje verden og hans kraftige kritikk av Vestens imperialisme og rasisme. For tre uker siden ga han ut boken «Avsikt att förinta» om folkemord, og sist onsdag var han i Oslo for å snakke om den sakprosaens oppblomstring som så mange snakker om for tiden.

– Dessverre har jeg ikke selv fått lest så mange nye bøker som jeg skulle ønske. Når du som meg skriver bøker basert på lesning av mange andre bøker, blir det til at kun leser det som er relevant for temaet. Men jeg har lest «Gränsen» av Nina Solomin, om Europas grense mot Afrika ved Gibraltar, og holder akkurat nå på med «Pol Pots leende» av Peter Fröberg Idling.

– Du har kanskje litt av æren for at flere skriver dokumentarbøker nå?

– Det kan godt hende, ettersom jeg har vært såpass hengiven til sjangeren, og vært alene i moderne, svensk litteratur om å gjøre det til min hovedsak. På den første siden i «Pol Pot» står det «Ett förslag», og det er tittelen på min første bok fra 1955. Også senere utover boken dukker det opp flere små hilsener til meg. «Morsomt,» som ni säger på norsk.

Lindqvist kremter og tar en halspastill.

– Forfatterskapet er et ensomt yrke. Etter å ha arbeidet alene hele morgenen blir stemmen litt rusten. Den kommer tilbake.

– Helt alene er du jo ikke?

– Nei, det er sant. Jeg henvender meg alltid til en annen person, en ekte person, selv om denne ikke er fysisk til stede i rommet. Å ha en samtalepartner skjerper skrivingen, og sørger for at teksten ikke blir for abstrakt eller akademisk.

– Dette fordi du vil nå ut til mange?

– Selvfølgelig vil jeg det.

– Hvordan velger du dine imaginære lesere?

– Det varierer. Noen ganger kan det være barn eller barnebarn som jeg ønsker å fortelle noe viktig, andre ganger kan det være motstandere jeg polemiserer mot. Da jeg skrev «Utrydd hver eneste jævel» så jeg for meg Olof Lagercrantz, ettersom han har betydd mye for meg både som forbilde og rent stilistisk, og han hadde skrevet noe om det samme temaet som passet til det jeg skrev.

Som oftest tar Lindqvist utgangspunkt i et selvbiografisk element når han begynner å skrive. At han skriver om sin fars død, for eksempel, etter å ha skrevet om flere hundre millioner døde i «Du er død», har han sammenlignet med det å legge inn en snutt med farger i en sorthvitt film. «Bänkpress» ble til som en følge av at han begynte å trene styrke, mens «Ørkendykkerne» forfølger hans barndomsdrøm om å krysse Sahara.

I «Myten om Wu Tao-tzu» (1967) skriver han om hvordan han, etter å ha vunnet en diskusjon med en kineser og avslørt hans blinde punkt ved å påvise at partiet ikke alltid har rett, spør seg selv:

«Men hvor fantes dette punktet hos meg selv? Hvor er det jeg begynner å fornekte åpenbare fakta? Hvor er det jeg nekter å trekke konklusjonen av alt det jeg vet? […] Jeg visste det allerede. Det er imperialismens historie. Det er massenes elendighet. Det er verdens tilstand.»

– Det selvbiografiske fungerer som en fyrstikkeske. Jeg kan aldri stille meg selv et rasjonelt spørsmål om hvilken bok jeg bør skrive nå. Du vet, det er mange bøker jeg begynner på som siden renner ut i sanden, og det er fordi jeg mangler en personlig motivasjon. Da blir det ikke bra.

Det, sier Lindqvist, er den ene grunnen til at bøker ikke blir noe av.

– Den andre er at man snakker om bøkene sine før de er ferdige. Derfor kan du ikke spørre meg om hva jeg holder på med nå. Da forsvinner den helt for meg, punkterer fullstendig. For meg har forskernes situasjon alltid fortonet seg som et helvete. Først skal de skrive et synopsis om hva de skal gjøre, om hvordan de skal gjøre det; så skal det bedømmes, og så får de litt penger til å gjøre det om de er heldige. For meg ville temaet på det tidspunktet vært oppbrukt.

– Du vet ikke hvordan en bok blir før den er ferdig?

– Nei, bevare meg vel. Det strider mot all min oppdagelseslyst og -glede.

Ei heller kunne Lindqvist blitt en vanlig journalist.

– Jeg har skrevet mye journalistikk, men det har alltid vært i tilknytning til et bokprosjekt. Å intervjue alskens folk i øst og vest er ikke noe for meg.

I forbindelse med sine studier i litteraturvitenskap gjennomførte Lindqvist likevel et forskningsprosjekt – på den svenske forfatteren Vilhelm Eklund.

– Det var fordi jeg ville undersøke betydningen av det Eklund skrev. Da jeg hadde funnet ut det, eller i hvert fall de delene jeg var interessert i, var det ingen grunn til at jeg skulle være litteraturviter resten av livet. Å være forsker betyr at du blir bundet av emnekretser. Nå var jeg blitt interessert i jordreformer i Latin-Amerika, og til det hadde jeg ingen bruk for litteraturvitenskap.

Derimot innrømmer han at det finnes anslag til dette i hans beste bøker.

– I «Myten om Wu Tao-tzu» analyserer jeg forfatterskapet til Herman Hesse, og i «Utrydd hver eneste jævel», som er et sitat fra Joseph Conrads bok «Mørkets hjerte», undersøker jeg hva han mente med denne formuleringen. Det er et litteraturvitenskapelig problem jeg synes jeg løser på en kompetent måte i den boken.

– Du har sagt du setter din ære i å skrive bøker som er vanskelige å klassifisere.

– Hm-hm. Jeg trives best under seksjon Bb i bibliotekreolen: «Allmänt och blandat».

Hver morgen setter han seg ved arbeidsbordet med en blanding av frykt og glede. Det som driver ham, er et stadig ønske om å finne ut noe nytt.

– Som min forrige bok, «Terra nullius», som handler om Australia: Plutselig lå et nytt kontinent foran meg, bokstavelig talt. Du begynner på én bok som leder deg til neste, til neste, og til neste. I går visste jeg ingenting, i dag vet jeg litt mer. Og min erfaring er at selv de tørreste emner kan være enestående interessante.

Lindqvist humrer.

– Jeg har skrevet en hel bok, «Gräv där du står», om sementindustrien. Min farfar arbeidet med det, og det var anledningen, men også fordi det virket så trist. Kunne det være interessant? Det var det! Og det ble en bok som ga opphav til tusener av studiesirkler på svenske arbeidsplasser, fordi den endte opp med å fortelle om den svenske arbeiderbevegelsens historie og var skrevet på en måte som aktiviserte leserne.

Lindqvist engasjerer. Bøkene hans skaper debatt, noe de har gjort siden «Reklamen är livsfarlig» ble gitt ut på slutten av 50-tallet. «Det er ikke meningen at alle skal elske meg,» har han sagt.

I den nye boken, «Avsikt att förinta», svarer han på kritikk han har fått fra britiske historikere. Årsaken er at han har hevdet at åtti prosent av den britiske bombingen av Tyskland, som ble gjennomført etter at krigen så og si var avgjort, var rettet mot sivile og stred mot folkeretten.

– Tyske historikere, franske historikere, amerikanske historikere – ikke alle er villige til å forsvare det deres eget land har gjort. Jeg synes vi skal kreve mer av forskere enn at de automatisk unnskylder sitt land. Så kan du spørre: Hva tjener det til å utrede det som skjedde for over seksti år siden? Da svarer jeg: Ingenting kommer til å hindre dagens bombere i å angripe sivile, om gårsdagens bombere blir hyllet som helter. Derfor er det viktig å skrive.

«Myten om Wu Tao-tzu» og «Utrota varenda jävel» finner du på litteraturbanken.se.

Forfatterens hjemmeside: svenlindqvist.net

 

Flere flappers

 

Kalypsoen er løs

 

På 80-tallet fant noen lystige sjeler ut at det kunne være en idé å arrangere karneval i Oslo. Dessverre varte det ikke lenge før det hele havararte i flatfyll og bråk. Man behøver ikke si det var nødt til å skje, men det er lov å peke på at karnevalet – i de landene der de virkelig vet hvordan det skal feires – har lange tradisjoner med opphav i helt spesielle samfunnsforhold.

Ta nå for eksempel Trinidad, et land for en stor del befolket av etterkommere av afrikanske slaver. På den tiden da de franske aristokratene styrte øya, og bruk av trommer og religiøse skikker fra Afrika var blitt forbudt, blandet slavene den europeiske masketradisjonen med sang, dans og musikk. Etter hvert ble feiringen knyttet til den katolske markeringen av lent, de førti dagene før påske med faste – «carne vale» betyr «farvel til kjøttet».

I Brasil er samba karnevalmusikken – i Karibia er det kalypsoen, denne blandingen av vestafrikansk, fransk og spansk musikk, og Trinidad er øya der kalypsoen ble født. Nedtellingen til karnevalet begynner flere måneder i forveien, og det sies at den tiden øyboerne ikke feirer karneval, bruker de på å forberede det. Orkestre med godt over hundre musikere øver i gatene lenge før jul. Ny musikk blir valgt ut og arrangert. Vakre kostymer blir sydd, og Jab-Jab-ene, de blå djevlene, lager horn og masker de skal bære på sine malte kropper. Spenningen stiger fra dag til dag, før det hele braker løs klokken fire om morgenen to dager før askeonsdag.

Platen «Calypsonians, Steelpans and Blue Devils – Carnival in Trinidad» (Winter&Winter) er det noe av det nærmeste vi her i nord kan komme det å være med på karnevalet uten selv å være til stede. Kremen av kalypsomusikere er samlet, musikken blandes med lyder fra gatene, og vi er med på både forberedelsene til karnevalet og avsparket. Her er St. Augustine Senior Comprehensive Steel Orchestra, The St. James Tassa Drummers, Laventille Rhythm Section, og mange andre band hverken du eller jeg har hørt om før.

Innimellom alt dette får vi historiefortelling i tradisjonen fra de vestafrikanske griotene, fjorårets finale i karnevalkonkurransen kjeppekamp, og ikke minst utropere som annonserer en lang rekke av musikerne før de setter i gang.

«En fest av en plate» er en forferdelig anmelderklisjé, men det er faktisk akkurat dét denne platen er. Bokstavelig talt.

 

Dagens kunstner: Marit Roland

 

Noen ganger ser du et kunstverk du liker med en gang. Slik var det da jeg på baksiden av Klassekampen så dette bildet av Marit Roland. Virkelig fine greier. Bildet heter «Nude».

Hun stiller for tiden ut i Galleri Ramsfjord i Frydenlundgaten 17 i Oslo (ved Bislett). Utstillingen står til 24. februar.

 

Dagens band: The Undertones

2:22 med ren energi fra 1978: “Teenage kicks” er alt det tittelen lover at den er. The Undertones ble dannet i Londonderry, Nord-Irland, i 1976, men det var vanskelig å finne spillesteder i den konservative byen. Uten store håp om å få platekontrakt var de like ved å oppløses da det lille, men viktige Belfast-selskapet Good Vibrations tok dem under sine vinger. Dette var debutsingelen deres. Selv om den ikke solgte noe særlig til å begynne med, ble en viss radio-dj ved navn John Peel oppmerksomme på dem, og han hevdet helt frem til sin død for noen år siden at dette er tidenes beste låt. Og ja, hvorfor ikke? Den er nærmest helt perfekt. Det er ingenting å legge til eller trekke fra her, den kunne hverken vært kortere eller lengre, og tekst og musikk passer som kuk i kram snø. Det er bare å kose seg.

 

De sosialdemokratiske islamistene

Mattias Gardell er forfatter av boken Bin Laden i våre hjerter. Men den handler om langt mer enn bin Laden.

– Først må du forklare tittelen.

– Jeg holdt et foredrag i en bydel i Stockholm med mange innvandrere. Det var på den tiden da jakten på bin Laden var på sitt mest intense, og jeg spurte ut i luften: «Hvor er bin Laden?» Da reiste ei jente seg og sa: «Han er i våre hjerter.» Det pussige er at hun var latinamerikaner, ikke muslim. Men hun kom fra et kontinent der USA har gjort mye skade, og for henne var det nok å vite at bin Laden var mot USA.

– Men dette er ikke en bok kun om bin Laden?

– Nei, det er mest av alt en omvisning i islams politiske landskap, og som enhver annen god guide stanser jeg opp ved viktige hendelser og personer, og redegjør for de forskjellige tolkningene. For det siste man må tro, er at politisk islam kun er én ting.

– Den spenner over et vidt spekter?

– Akkurat som med kristendommen, spenner islam fra høyre til venstre, med retninger som kan assosieres med både fascisme og marxisme, og forskjellige meninger om alt fra privat eiendomsrett til kollektivtrafikk.

– Du skriver om noe du på svensk kaller «folkhemsislamism». Det lyder jo koselig?

– Det er den kanskje mest innflytelsesrike retningen akkurat nå. Deres syn på islam minner mye om den nordiske modellen med blandingsøkonomi, ytringsfrihet og menneskerettigheter. De kaller seg «middelveien» med henvisning til et sitat fra Koranen der Gud sier at trossamfunnet bør samle seg i midten. Dette bruker de som et argument mot de ekstreme variantene av islam. Det gjelder Taliban og jihadister, men også den religiøse eliten som har alliert seg med staten og kapitalen i land som Saudi-Arabia og Egypt. De tar også avstand fra apolitiske retninger, og sier at så lenge kvinner og menn er Guds stedfortredere på jorden, har vi alle et ansvar for hverandre og miljøet. Det muslimske brorskap er én av representantene for dette.

– Det er ikke så ofte vi hører om dem i mediene?

– Journalister er mer interessert i skjeggete dommedagsprofeter som varsler død og elendighet. Disse finnes, men de er ikke populære. De moderate i Egypt ble spurt om de kunne godta en kristen president i en islamsk republikk, og det svarte de ja til, noe som fikk bin Ladens nestkommanderende til å fly i taket og si at Det muslimske brorskap hadde sviktet fullstendig. Men det er Brorskapet som har folkelig støtte – ikke ekstremistene.

– I det mer sekulære Vesten ser vi ofte på religion som noe undertrykkende.

– Det er fordi de som kjempet for demokratiet hos oss, som fagbevegelsen og kvinnebevegelsen, måtte slåss mot en konservativ kirke. Da landene i Midtøsten ble fri fra vestlig styre, fikk de fleste sekulære diktaturer. Dermed har sekularisering blitt forbundet med fattigdom og ufrihet, og religion kan spille en frigjørende rolle.

 

Dagens artist: Nina Simone

Jeg hadde helt glemt hvor bra denne sangen og videoen er.

 

Bør jenter ha militærtjeneste?

Steinbitpappa skrev nylig om kvinnelig verneplikt, og la ved en link til en kommentar Kaia Storvik hadde i Dagsavisen. I korthet gikk begge ut på at tiden var moden for kvinner i grønt.

I går skrev Torild Skard, leder i Norsk Kvinnesaksforening og tidligere stortingsrepresentant i SV, om det samme i Klassekampen. Hun snubler dessverre over stokk og stein når hun argumenterer for at kvinnelig verneplikt hverken fremmer likestilling eller fred.

Skards fremste argument mot jenter i militæret er «fødearbeidet». Men tatt i betraktning av at de fleste gutter avtjener verneplikten når de er 18–19 år gamle, hvor mange jenter vil dette ramme? Snittalderen for førstefødende i dag er 28 år.

Hun hevder også følgende: «Kvinner som vil, kan i dag gå inn i det militære. Verneplikt betyr at kvinner som ikke ønsker det, blir tvunget.» Dette er feil. Jeg er mann, og jeg har ikke vært i militæret. Du kan få fritak og siviltjeneste om samvittigheten din krever det. Som sivilarbeider fikk jeg med meg debatten om jentene som ønsket den samme tjenesten, men ikke kunne få det – fordi de ikke kunne nekte militæret. Her skorter det altså på likestillingen. Som gutt fikk jeg noe jentene var avsperret fra.

Skard sier det er en illusjon at kvinner vil endre det militære, at de vil havne nederst på rangstigen – og det er en relevant innsigelse. Hun argumenterer: «I over hundre år har vi slåss for å gi kvinner en rettmessig plass i politikk og næringsliv, kultur og forvaltning, rettsvesen, media og forskning – og ennå ikke lyktes.» Ingen kan være i tvil om at mye gjenstår. Men hvem vet om ikke det vil gavne likestillingen å la jentene delta på lik linje med guttene i militæret?

Dagens ordning har en undertekst av at jenter bør få slippe, for de er så sarte og veike, stakkars, og dette er med på å legge føringer for hvordan vi ser på kvinner og menn generelt. Jeg tror 18-årige gutter som har jenter i kompaniet vil ta med seg et annet syn på kvinner videre i livet enn det fedrene deres har. Å omgås kvinner vil føles mer naturlig, Gutteklubben Grei mer kunstig.

Selv er jeg for å nedlegge hele militæret – der er nok Skard og jeg enige, ettersom hun bruker mye plass på å minne oss på at miltæret er et voldsapparat. Men så lenge militæret er her, og så lenge det er med på å forme gutters syn på samfunnet i en ikke ubetydelig grad, mener jeg jenter bør delta på lik linje.

PS: Etter å ha skrevet mitt innlegg, fant jeg Kapitalismus’ syn på saken i hans blogg. Han foreslår ganske enkelt å avskaffe verneplikten, og la kvinner og menn søke på lik linje. Det lyder umiddelbart som en god idé. 

 

«The Flappers»

Denne vitsetegningen sto på trykk i 1925, og er gjengitt i en av julegavene jeg fikk i år: «The complete cartoons of The New Yorker». Selv i dag, over åtti år senere, kan den liberale holdningen den viser overfor sex virke moderne – og kanskje til og med støtende på noen.

Mannen betegnes som Uncle, mens kvinnen er Flapper. Så hva var egentlig en flapper? I sin bok «New world coming. The 1920s and the making of modern America» skriver Nathan Miller: “Pretty and impudent, the flapper was the symbol of the sexual revolution associated with the postwar era. She challenged prevailing notions about gender roles and double standards. In essence, she demanded the same social freedoms for herself that men enjoyed.»

Spol bare tredve år tilbake, til flapperens mor og 1890-årene. Da befinner vi oss i Viktoria-tiden, der bare det å si “ben” kunne oppfattes som støtende. Karen Blixen, i boken «Daguerrotypier», skriver om en onkel av den gamle skole og hans uttalelse: “Naar jeg ser en dame køre paa Cykle, synes jeg saagu at jeg har Ret til at give hende én paa Enden.” Blixen utforsker deretter hvorfor onkelen synes han har denne retten.

Blixens far, Vilhelm Dinesen, skrev en gang: “Hvor fortryllende en velskapt Pikelæg, som den uforsigtigt opløftede Kjole røber, end kan være, er der intetsomhelst tillokkende ved, med stumpede Skørter, at faa hele Benet præsenteret, lige op til Knæet. Thi, det er det Kvindeliges hemmelige kraft: det Anede.”

Blixen gjengir også en anekdote fra den engelske forfatteren Samuel Butler, som fikk et mildt sjokk første gang han ved en tilfeldighet fikk se en viktoriansk kvinne uten de store skjørtene: Han hadde frem til da trodd at kvinner ikke hadde ben på samme måte som menn.

Dette tatt i betraktning, skriver Blixen, er det ikke rart om menn “følte at de var blevet holdt for Nar” når de har sett den nye tids “Damer sætte sig overskrævs paa en Cykle og rulle afsted med begge Ben ganske frækt stillede til skue.”

Flapperne var, noen av dem helt sikkert ubevisst, døtre av suffragettene og på sitt vis feminister. De kastet korsettene, kjørte bil, brukte stemmeretten de fikk (i USA) 26. august 1920, og mange engasjerte seg i kvinners rettigheter.

Dessverre tok det slutt i og med depresjonen som fulgte etter børskrækket på Wall Street i 1929. 30-tallet ble preget av en konservativ og religiøs reaksjon som overlevde andre verdenskrig, og videreførte husmoridealet for kvinner til langt inn på 60-tallet. Så skjedde det noe igjen. Men hvor er vi i dag? 

 

Vil vi slutte å lese og skrive?

En interessant i artikkel i The New Yorker bærer den litt dystre tittelen “Twilight of the books” - bøkenes skumring. Undersøkelser fra USA og Nederland viser nemlig at folk leser mindre, både bøker og aviser. Et eksempel: Mellom 1955 og 1975, årene da fjernsynet gjorde sitt inntog, sank gjennomsnittlig lesetid i løpet av en uke fra fem til tre og en halv time i Nederland. I 1995 leste en student født etter 1969 mindre enn det en lavt utdannet person gjorde før 1950.

Ingen grunn til å tro at lesing og skriving vil forsvinne helt, men noen sosiologer har ytret frempå om at vi kan være på vei tilbake til den tiden da det å lese kun var noe som visse deler av befolkningen gjorde, slik det var før folk flest begynte å lese på slutten av 1800-tallet. Med den forskjellen at det ikke vil gi noe særlig kred - mer som en slags arkaisk hobby.

Om man ser på de lange linjene er det ikke det at vi leser mindre som behøver å forklares, men at vi leser i det hele tatt. Ifølge Maryanne Wolf, forfatteren av Proust and the Squid, har vi lest en så kort tid av menneskehetens historie at det ennå ikke har rukket å avleire seg i genene våre. Den delen av hjernen vi bruker for å lese, er den samme vi bruker for å se forskjellen på en kvist og en sukkerert. Kvist = ikke spiselig, sukkerert = spiselig, A = a og M = m. Det er evnen til å både se forskjell og å huske hva de forskjellige formene betyr vi bruker når vi leser.

Hva er så forskjellen på lesekyndige og ikke-lesekyndige samfunn? Det er vanskelig å påvise helt klare forskjeller, men artikkelen nevner noen eksempler. En russisk undersøkelse viste at de som ikke kan lese tenker mer i bilder. På spørsmål om farger, for eksempel, svarte de oftere “lever”, “pære” og “bomull”, mens lesekyndige svarte “mørkeblå” og “lysegul”. Mer interessante er påstandene om at en skriftkultur egner seg bedre til å dyrke uenigheter og diskusjoner. Ifølge en forsker er vedtatte sannheter, stereotyper og klisjeer høyt verdsatt som visdom i muntlige samfunn, mens analyse sees ned på som et forstyrrende element. Når samfunnet forandrer seg, forandrer historiene seg, og de som bar i seg andre verdisett enn de rådende blir lagt til side og glemt. Ikke slik når tanker blir bevart i skrift: Da tvinges en kultur hele tiden til å revurdere seg selv i møtet med fortiden.

Vi reagerer også annerledes på budskap ettersom de blir fremført muntlig eller skriftlig. Har vi en person foran oss, i live eller på skjermen, legger vi merke til utseende, kroppsspråk og stemmebruk. Da blir det mindre plass til å få med seg selve budskapet. Derimot føler vi at vi blir bedre kjent med personen, og dermed får du inn trynefaktoren. I en ren tekst har du langt større muligheter for ikke bare å få med deg innholdet i budskapet, men også for å vurdere om det holder vann.

En annen grunn til å lære seg å lese: Det gjør det lettere å lære andre ting. Etter to fremvisninger av en PowerPoint-presentasjon om landet Mali, der den ene kun var basert på skrift, mens den andre hadde både skrift og tale, satt flere av de som hadde sett den stumme presentasjonen igjen med en følelse av “The presentation was interesting”. De andre var mer enige om at “I did not learn anything from this presentation.”

En rapport fra amerikanske National Endowment of Arts viste at lesere er mer tilbøyelige enn ikke-lesere til å bedrive sport, trimme, besøke gallerier, gå i teatret, gå på konserter, male, ta bilder, stemme og være med i frivillige organisasjoner. Så spørs det om alt dette skyldes lesingen. Neppe kontroversielt er det vel å hevde at dette er kjennetegn på folk som har god kontroll over livene sine, og dermed kan investere i aktiviteter som gir enda mer overskudd.

Til slutt, en ikke overraskende opplysning: Det tekstbaserte internettet er faktisk bra for deg, så lenge du ikke bare bruker det til å se musikkvideoer på YouTube.