Så brått kan det skje. En mann møter en motorsykkel i havnebyen Piraeus, Hellas, en motorsykkel i høy hastighet nedover en travel gate, og et par timer senere dør han av hodeskader på et sykehus.

«Denne historien vil aldri bli ferdig.» Det sier storesøsteren til sin lillebror i begynnelsen av filmen «Landskap i tåke». Theo Angelopoulos, den 76 år gamle, greske filmregissøren som nå er død, var iferd med å spille inn sin film nummer tre i trilogien om det moderne Hellas da han møtte motorsykkelen. Nå takker vi for det han rakk å lage.

«Landskap i tåke» (1988), en rørende film om to søsken på leting etter faren sin; «Storkens nølende steg» (1991), om den iboende inhumaniteten i grenser; «Odyssevs’ blikk» (1995), om en gresk-amerikansk filmskaper på jakt etter gamle filmruller, «Den gråtende engen» (2004) og «Tidens støv» (2008), de første to filmene i trilogien, og mange andre. Selv er jeg aller mest glad i «Evigheten og en dag» fra 1998.

Det er fascinerende filmer. Angelopoulos var ikke en som tok altfor nøye på det å underholde. Filmene er langsomme, med lange tagninger, ofte med mennesker som synes fastfrosne i tiden, arrangert i tablåer som kan lede tankene hen til noe drømmeaktig, ikke alltid realistisk, men bestandig betagende. I tillegg hadde han et visuelt språk som er lett å kjenne igjen. Vi befinner oss langt unna det solfylte Hellas i hans filmer. De er grå, sorte og beige, og ser bestandig ut som om de er filmet i november eller mars. Men om omgivelsene er kalde, er menneskene, og da kanskje særlig barna og de eldre, varme.

Angelopoulos er død. Et sted i Hellas sitter motorsyklisten som kjørte ned og drepte en av verdens mest anerkjente regissører. Et oppsett den avdøde regissøren sikkert kunne ha funnet det verdt å lage film av.

William Turner (1775–1851) malte det impresjonistiske «Snow storm» i 1812 – seksti år før Claude Monet malte sitt «Impression, soleil levant» i 1872. Men selv om Turner med slike bilder befant seg ganske langt unna den etablerte stilen, ble han anerkjent i sin samtid. Kunstkritikeren John Ruskin mente Turner var den som mest oppsiktsvekkende og sannferdig gjenga naturens stemninger.

På NRKs nett-tv kan du akkurat nå se første episode av BBC-serien «Universets mysterier» – og det bør du. Den er nemlig ganske så glimrende. Brian Cox, programlederen, begynner ved noen 2500 år gamle ruiner i Peru som inneholder et stort solur, besøker skilpadder som har lagt egg på strender i hundre millioner år, og går derfra til å forklare tid, hvorfor fremtiden aldri kan bli den samme som fortiden, og hvordan universet har utviklet seg og vil utvikle seg helt til det en dag vil gå i fullstendig oppløsning.

Og underveis får vi mye å tenke på. Visste du for eksempel at verdensrommet vil være dominert av stjerner kun en liten del av sin levetid? Eller følgende: «I levetiden til universet, målt fra begynnelsen og til det siste sorte hullet er borte, er liv slik vi kjenner det bare mulig i én tusendel av én milliard milliard milliard milliard milliard milliard milliard milliard milliarddels prosent.»

Her ligger den første episoden.

Jeg skulle liksom bli greiere, og slutte å gjøre narr av alle firmaer og butikker som bruker engelsk for å flotte seg. Jeg skulle bli mer positiv, og i stedet se på de som gjør en god innsats på norsk. Så gikk jeg en tur nedover Bogstadveien i dag.

«Sale sale sale» her og «sale sale sale» der, overalt «sale sale sale». Og jeg spør meg selv: Hvorfor alt dette snakket om å sale? Jepp folkens, «sale» er et verb, og vi bruker det når det er snakk om å sale opp en hest. Ellers aldri. Aldri! Men jeg er da ikke helt teit heller, og skjønner at butikkene bruker det engelske ordet for «salg». Men da må jeg igjen spørre: Hvorfor? «Salg» er et helt utmerket ord, det er ikke langt og vanskelig, det inneholder nøyaktig like mange tegn som det engelske ordet, og deler til og med tre av fire bokstaver med det. Hvorfor taster dere «e» i stedet for «g» etter å ha skrevet «sal»? Hvorfor? Hva er poenget? Oslo er ikke London, det er ikke New York, uansett hvor hardt dere prøver.

Jeg vet jo at denne bloggen tidvis har båret preg av å være kald og sarkastisk. Rett som det er har jeg pekt på og ledd av folk som bruker norsk og engelsk feil. For eksempel tok jeg her om dagen bilde av en annonse der det sto «This weeks offer». Nemlig, ingen apostrof mellom k og s, noe som gir oss «Denne uker tilbud» når vi oversetter det. Den hjerteløse ideen min var å gjøre narr av butikken ved å skrive noe slikt som at om du ikke behersker engelsk, bør du kanskje heller ikke bruke det.

Men nå har jeg kommet på bedre tanker. Ikke bare fordi jeg har et nyttårsforsett om å bli snillere og mer hensynsfull, ikke så fæl til å henge ut andre, men også fordi Brilleland for tiden har en kampanje som ga meg en idé: Hva om jeg peker på det som er positivt i stedet for å gjøre narr av det som er teit?

Brillelands kampanje heter «Brilleville dager», og det synes jeg er både et fantastisk ord i seg selv og en fin vri på det litt mer uforståelige «Elleville dager». (Hva er egentlig så ellevilt med salg?) Det er rett og slett brillefint å se at noen som snakker norsk har tatt seg bryet med å finne på noe morsomt i stedet for å bruke en platt, engelsk formulering. Nå er jeg litt stolt over at jeg har briller fra Brilleland.

Men etter at jeg nylig fikk en ny Word-versjon der jeg ennå ikke har kommet så langt at jeg har skrudd av den automatiske rettingen, begynner jeg å forstå at det lett kan gå i ball for noen. For rettefunksjonen ber meg påfallende mange ganger om nettopp å dele ord. Som du kan se på bildet nedenfor: «by utviklere» i stedet for «byutviklere», «hjemme bryggede» i stedet for «hjemmebryggede», «hoved kuppelen» i stedet for «hovedkuppelen» og «kvalitets sted» i stedet for «kvalitetssted».

Hvem er det som har laget en rettefunksjon som så ofte ber brukerne om å skrive feil? Neste gang jeg ser en ord delings feil, skal jeg ikke knurre så mye. Men litt, jada.

Det nye nummeret av Babylon, som du nå kan få tak i på en Narvesen eller i en bokhandel, handler om mediene i Midtøsten – et relevant tema nå etter at mediene, både de vanlige og de sosiale, har spilt viktige roller i den arabiske våren. Blant annet kan du lese om hvordan sosiale medier spiller en rolle i konflikten også mellom Israel og Palestina.

Ellers handler det om islamistisk satelittfjernsyn, sensurerte popvideoer med vovet innhold, statlig overstyring, bruk av medier for å skaffe seg politisk makt og ekteskapsveiledning på nett. I tillegg kommer artikler om islamske privatskoler i Palestina, oktoberurolighetene i Israel for ti år siden, det kristne, palestinske dokumentet «Kairos Palestina» som tar til orde for en opphevelse av okkupasjonen, og organiseringen av al-Qaida. Pluss bokanmeldelser. I det hele tatt mye å lese for en skarve 70-lapp.