Denne filmen så jeg for første gang da en amerikansk filmviter hadde med seg et foredrag om sensurerte tegnefilmer til filmklubben på Blindern en gang på 90-tallet. Noen var sensurert fordi de handlet om dop, noen fordi de var vovede, andre av politiske årsaker. Og det er vel ganske lett å forstå hvorfor Disney ikke lenger ønsker at denne filmen skal vises.

Som propaganda var den nok alt annet enn kontroversiell i 1942. Men i dag, da Disney skal være ren og ufarlig familieunderholdning, passer den ikke inn i katalogen - også fordi de gjerne vil selge sine produkter i Tyskland, Italia og Japan.

Men som tegnefilm er denne helt glimrende. Å få bråkmakeren Donald til å innordne seg et naziregime? Ja særlig.

Oppdatering: Oj oj oj, skjerpings. Det viser seg at Disney faktisk har gitt ut denne filmen på dvd. Der ser man.

Når Trøndelag Teater nå setter opp forestillingen «Cabaret», går de inn i en tradisjon som omfatter både strip tease og avantgardekunst.

Paris, 1881. Montmartre ligger akkurat i utkanten av folkeskikken. Hit flytter alle de kunstnerne som ikke har råd til å bo i det stadig dyrere Latinerkvarteret.

Rodolphe Salis, sønn av en rik brygger, var litt poet, litt maler, men mest av alt forlegger og kulturorganisator. I denne bydelen etablerer han Chat Noir, der vennene hans, poeter, malere og komponister, kan møtes og la seg inspirere av hverandre.

Ryktet sprer seg i Paris. Folk blir nysgjerrige. Salis ser en mulighet, og bestemmer seg for å åpne dørene en gang i uken slik at kunstnerne kan fremføre sine verk for et publikum mot betaling. Den første kabareten er født.

Trondheim, 2008. 127 år senere setter Trøndelag Teater opp stykket «Cabaret», som har gått sin seiersgang over hele verden siden premieren i på Broadway i 1966. Teatersjef Otto Homlung har regien.

– Cabaret er et stykke som fremdeles har aktualitet. Den normoppløsningen det skildrer i mellomkrigstidens Berlin ser vi også i dag. Så har du det paradoksale i at det var Hitler som strammet inn. I tillegg er det interessant i og med at Berlin igjen er i ferd med å bli Europas viktigste kulturby, og at den brune ideologien er levende i det tidligere Øst-Tyskland. Det er noen der som lengter tilbake til tidligere tider.

Stykkets handling begynner nyttårsaften 1932, altså et drøyt år før nazistenes maktovertagelse.

– På den tiden var Berlin fylt av alle slags kabareter. Mange var spennende, litterære med et høyt, kunstnerisk nivå, andre hadde tydelige, politiske budskap. De var påvirket av ekspresjonismen og det tyske gesamtkunstwerk. Samtidig var de preget av depresjonen, særlig de harde årene mellom 1929 og 1933.

– Stykkets kabaret heter Kit Kat Klub. Hva slags sted er det?

– Det er ingen litterær kabaret; snarere et ganske forsoffent sted der det meste er tillatt, og et sted der alkoholikere, transvestitter, homofile og andre minoriteter kan møtes i ro og fred. Et eksempel på en klubb som var blant de første til å bli stengt av nazistene, og et klientell som raskt havnet i konsentrasjonsleir.

I boken «The Cabaret» definerer Lisa Appignanesi kabaret som et intimt sted preget av prat og røyk, der folk også kan spise og drikke. Den er også preget av et nært forhold mellom utøvere og publikum. En kabaret er aldri illusorisk, ettersom utøverne aldri identifiserer seg med rollene som i et skuespill. Å definere den noe nærmere er vanskelig, ettersom underholdningens innhold varierer voldsomt etter tid og sted. Som regel er den dagsaktuell.

Selve ordet kabaret stammer fra det latinske kamera, som betyr lite rom, og ble til camberette på gammel nord-fransk og cabret på nederlandsk. Appignanesi setter Chat Noir inn i en tradisjon som strekker seg tilbake til franske vinkjellere på 1400-tallet, der sangere og gjøglere sto for improvisert underholdning.

Tidlig 1800-tall var sangene gjerne den tidens aviser, og kunne gjøre narr av herskerne, punktere dobbeltmoral eller oppfordre til opprør. Café-concert er kabaretens mor, men kabareten hadde høyere kunstneriske ambisjoner, ettersom den blandet sangen med andre kunstuttrykk som poesi, i tekstene, og kunst, i kulissene og dekorasjonen av lokalet. Kabaret fremfører en linedans mellom teatret og varieteen.

”Dissens – enten av den sorten som utfordrer konvensjonelle normer innen kunst, eller den som ønsker et sosialt eller seksuelt opprør – er kabaretens essens,” skriver Appignanesi.

Chat Noir lukket sine dører i 1897. Da var Montmartre blitt det kunstneriske sentrum i Paris, og andre kabareter hadde dukket opp som paddehatter i området rundt – og enda lenger unna.

I Barcelona ble Els Quatre Gats et sentrum for spansk modernisme, med menyer tegnet av Picasso. I 1900 ble den berlinske Überbrettl’ et opprør mot det strenge keiser-Tyskland. Året etter grunnla den senere så viktige teatermannen Max Reinhardt sitt Schall und Rauch. Andre kabareter dukket opp i München, Wien og Budapest, mens den italienske futuristen Marinetti gjorde sin vri på sjangeren i Milano. I ett av sine mange manifester beskrev han kabareten som anvendelig fordi den livnærte seg på hurtig aktualitet, og latteren kunne ødelegge ”det Høytidlige, det Hellige, det Seriøse og Sublime i Kunsten med stor K.”

Særlig det tradisjonelle teatret fikk gjennomgå. Francesco Cangiullo skrev «Detonasjon: Syntesen av alt moderne teater». Det lyder slik i sin helhet: ”Skuespiller: En kule. En øde, kald vei om natten. Et minutts stillhet. Et skudd. Teppe.”

I Zürich møttes alle som var på flukt fra den første verdenskrigens absurditet. Nærmest tilfeldig oppsto her dadaistbevegelsen rundt Cabaret Voltaire.

I Russland vokste kabareten frem fra miljøet rundt regissør Konstantin Stanislavskij i Moskva. Da det var karneval festet og improviserte skuespillerne, – ofte parodierte de de seriøse stykkene de ellers spilte – og dette tok de med seg videre da en av dem åpnet Letusjaya mysh, Flaggermusen, i 1908. Den ble et møtested for skuespillere, forfattere, sanger og komponister, og Rachmaninov var ofte innom. Særlig berømt ble dette stedet for sitt dukketeater, som oppførte Stravinskis ballett Petrusjka og harlekinader skrevet av symbolistene.

I St. Petersburg ble Brodyasjaya Sobaka, Løshundkabareten, stedet der den radikale intelligentsiaen møttes – folk som Anna Akhmatova, Osip Mandelstam og Vladimir Majakovskij. Sergej Prokofjev spilte ofte på pianoet ved peisen. Avantgardistiske kunstnere dekorerte veggene. Kabareten ble et sted der de fremførte tekster, sang, danset, diskuterte, og av og til argumenterte for den revolusjonen som senere skulle forråde dem.

I 1910 kom den avantgardistiske kabareten til Tyskland. En kunstnersirkel ved navn Neuer Club ville nå ut, og grunnla den Neopathetische Cabaret. Ved åpningen het det: ”Vi finner det på ingen måte uverdig eller vulgært å drysse filosofi blant sanger eller vittigheter. Snarere tvert imot; det er fordi filosofi for oss er noe mer enn en akademisk disiplin, noe med en vital betydning, en erfaring som for oss synes å passe uendelig mye bedre i en kabaret enn i en forelesning eller et tidsskrift.” Den bakkantinske latteren til Nietzsche var kabaretens inspirasjon.

Den klassiske, berlinske revyen oppstår i det første verdenskrig slutter, og sensuren, både den moralske og den politiske, slakker på tøylene. Berlin omfavnet alle: Ekspresjonistiske kunstnere og kominternagenter, nakendansere og sexologer, svindlere og svartebørshandlere, narkomane, transvestitter, halliker, kurtisaner, homofile, vegetarianere, magiske og apokalyptiske profeter. Dette mye fordi byen tok imot innflyttere fra store deler av Europa: Russere som flyktet fra revolusjonen, jøder som flyktet fra pogromene i Ukraina, konspiratører fra Balkan, polakker, ungarere og wienere.

I dette klimaet blomstret kabaretene, og ikke alle hadde like høye kunstneriske ambisjoner. Mange var rene strippeklubber med et tynt ferniss av annen underholdning. Kabaretprogrammer med pornografiske tekster, tegninger og bilder florerte, og hadde gjerne pirrende titler som ”Kjærlighet i kunst, humor og poesi”, eller ”Kunsten og scenen, og andre vakre ting”. For å skille disse fra den vanlige kabareten, har de fått betgnelsen Amüsierkabarett – og her det vi finner Kit Kat Klub fra Cabaret.

Men det er også i Berlin vi på denne tiden finner de unge Bertolt Brecht og Kurt Weill, forfatter og komponist, som tok med seg kontakten mellom skuespillere og publikum inn i de mer vanlige teatrene, og lot seg inspirere av musikken.

Alle de sosiale problemene Tyskland slet med på denne tiden, gjorde at kabareten ble et medium der venstreintellektuelle kunne kritisere samfunnet. De tok et oppgjør med den tyske glorifiseringen av krigen, den begynnende militariseringen, og skrev ballader om de grusomme opplevelsene soldatene hadde vært utsatt for. Brecht skrev ”Legende vom toten Soldaten” (Legenden om den døde soldaten) i 1918, og ble svartelistet av nazistene allerede i 1923. Sangen ble brukt som begrunnelse for å frata ham hans tyske statsborgerskap i 1935.

I «Cabaret» vies konflikten mellom kabaretene og nazistene stor oppmerksomhet. Ettersom sistnevnte vant stadig større makt, valgte stadig flere forfattere og komponister å forlate Tyskland. Erich Kästner, forfatter av mange kabaretsanger, var av dem som valgte å bli igjen, og var til stede under et av nazistenes bokbål:

”I 1933 ble bøkene mine brent under en mørk fest i Berlin, på den store plassen ved siden av operaen, av en viss herr Goebbels. I triumf ropte han ut navnene på 24 tyske forfattere, som på dette symbolske viset ble utslettet for evigheten. Jeg var den eneste av de 24 som hadde møtt opp personlig for å bivåne denne teatralske frekkheten.”

Og med det var kabaretens glanstid over. 

På 90-tallet var jeg platesnurrer i Filologisk Forening – studentforeningen på HF i Oslo. Det var stort sett veldig gøy, selv om jeg litt for ofte fikk oppfordringen om å “spille noe kul musikk fra 80-tallet”, det ville si Wham!, Cyndi Lauper, Michael Jackson og Pointer Sisters. Ikke at jeg har noe imot disse, men at det var så forutsigbart hva som slo an kunne av og til være litt deprimerende. Nå setter jeg på “Billie Jean”, og der er dansegulvet fullt, ja. Sku’du sett.

Desto morsommere da når jeg hadde bestemt meg for at folk pinadø skulle få noe de ikke hadde hørt så ofte, – kanskje aldri – og det slo an. Jeg har noen veldig gode minner: Da dansegulvet var fullt av folk som danset til Nick Caves “Red right hand”, og mengden holdt seg der da jeg fulgte opp med “Electioneering” av Radiohead. Eller han som begeistret ropte “Jaaa!” da jeg satte på “Teenage kicks” av The Undertones.

En sang som av og til fungerte glimrende, og andre ganger ikke fungerte i det hele tatt, var “Amulet” av Natacha Atlas. Til tross for at den er fengende som fy. 

Av min nest beste venn Christian fikk jeg for en tid tilbake en helt fantastisk bok: «Schotts sammensurium». Den er skrevet av Ben Schott, og er akkurat det tittelen lover: Et sammensurium. Slå opp på en tilfeldig side, og du får navnene på berømte vinder, noen typografiske begreper, morsealfabetet, komponister som lagde ni symfonier, kjemiske forkortelser eller en oversikt over Norges fiskebanker. En bok du kan bla deg frem og tilbake i, og egentlig aldri bli lei av. Illustrasjonen ovenfor forklarer vel egentlig seg selv: Det er symbolene rullebanepersonalet bruker når de skal dirigere på plass et fly.

Du vet hvordan det er med noen bøker: Du vet at de vil være med deg videre i livet fordi de gjorde et så sterkt inntrykk. Nå har jeg akkurat lest ferdig «The Collector» av John Fowles, og det er en slik bok.

Handlingen finner sted i England på 50-tallet. Frederick er avstandsforelsket i Miranda, men han vet hun er uoppnåelig fordi hun er en blendende vakker og godt kunstutdannet jente fra overklassen, mens han er en sosial enstøing fra nedre middelklasse. Lenge nøyer han seg med bare å observere henne. Så vinner han en gigantisk pengesum i biljardhallen. Da er det han begynner å legge visse planer.

For pengene kjøper han et isolert hus på landet, innreder kjelleren som en finere fengselscelle, og nå kan du kanskje gjette hva som skjer: Han kidnapper Miranda, sperrer henne inne, men tar godt vare på henne og tror hun vil bli forelsket om hun bare lærer ham å kjenne. Selvfølgelig går det ganske annerledes enn han hadde tenkt.

Boken er delt i to. Først forteller Frederick, deretter leser vi Mirandas dagbok som begynner tidlig i fangenskapet. Dermed får leseren kastet et helt nytt lys på ting Frederick har fortalt, ettersom de to delene overlapper hverandre. Hans del slutter akkurat i det Miranda har blitt alvorlig syk, og han ikke har det minste lyst til å skaffe en lege. Via hennes dagbok får vi også vite mye om det tidligere livet hun nå lengter seg syk tilbake til.

Hvorfor gjorde denne boken så inntrykk? For det første fordi den er himla spennende. Den kan godt leses som en krim, der du hele tiden leser videre fordi du lurer på hva som vil skje. Greier hun å rømme? Vil hun fejke en forelskelse? Vil han innse hva han holder på med?

Dernest fordi den kan leses på mange plan, blant annet om forholdet mellom kvinner og menn. Det er hans fysiske overtak som gjør det mulig å holde henne fanget – og hva er nå dette med at menn så ofte vil eie sine kvinner? Dette er ekstremvarianten av å holde kvinner i hjemmet. Hva tenker han om sine handlinger, hvordan rasjonaliserer han dem, og hvilke knep bruker hun som kvinne for å utholde situasjonen og komme seg ut av den?

Men i kanskje enda større grad er det en bok om klasseforskjeller. Miranda er som sagt en pen pike fra overklassen, men tilhører venstresiden og har i utgangspunktet sympati for folk fra Fredericks klasse. Likevel greier hun ikke la være å irritere seg stort over det hun ser som middelklassens totale mangel på dannelse og god smak. Hun er i tillegg lynende intelligent, og hennes argumenter setter Frederick totalt ut av spill når de diskuterer det som skjer. Hans forsvar er å latterliggjøre all hennes kjærlighet til ”uforståelig” kunst, litteratur og musikk, og i stedet legge vekt på folkelig fornuft.

En bok med bare to hovedpersoner står og faller på skildringen av forholdet dem i mellom, og der står denne boken fjellstøtt. Dialogene deres, tankene de gjør seg om hverandre, handlingene – alt virker troverdig, og det som hender er til og med fullstendig uforutsigbart. Godt gjort i en bok med et så til de grader stramt plot.

Bokens tittel henspeiler på det faktum at Frederick er sommerfuglsamler, et symbol det ikke gjøres noe forsøk på å underspille. Miranda er en sommerfugl, fanget på glass, og slik er det også hun ser seg selv der nede i kjelleren. Og da er spørsmålet: Hva gjør samleren med sommerfuglen?

Jeg er vel ikke den eneste verdslige personen som kan la seg fascinere av den religiøse estetikken? I dag var jeg innom Kampen kirke fordi den var påskeåpen, og måtte løpe hjem for å hente kameraet da jeg så lyset fra blyglassvinduene som falt på det teppebelagte gulvet og lagde mønster sammen med skyggene fra benkene. For ordens skyld: Her har jeg ikke brukt Photoshop i det hele tatt.

Så hvorfor liker jeg denne videoen så godt? Til å begynne med virker den bare kjedelig og fantasiløs, men etter hvert som den fortsetter, og du legger merke til en del detaljer, blir den bare mer og mer genial. Jeg skal ikke gi min tolkning – jeg legger den bare rett ut, også får du synes om den som du vil.

Róisín Murphy var tidligere sanger i Moloko, men har gitt ut to glimrende album på egenhånd. 

Kaviaren bor i havet, men vi kan ikke fiske og få kaviar på kroken. Den biter nemlig ikke på så lett. Grunnen til at den ikke har så lett for å bite på kroken skyldes ikke bare dens overlegne intelligens, men også det at den er liten i kjeften. Altfor liten for en gjengs fiskekrok. Ja, hele kaviaren er også for liten til at du kan fange den i garn. Likevel er kaviar ganske vanlig menneskeføde. Det hele er et mysterium.

Kaviaren er et typisk flokkdyr. Du har lettest for å finne kaviar sammen med mange andre kaviar. Det tøyses ofte med hva som ville skje om man røvet en japansk turist fra sitt følge i Frognerparken. Hvor mye ville’n ha frika ut, liksom? Sikkert ganske mye, men for en kaviar ville det være hundretusen ganger verre å skilles fra sine venner enn for en japaner. Det er mye. Kaviaren er et følsomt dyr. Man skulle ikke tro en så liten kropp kunne huse så mange følelser. Det kan den altså.

Noen vil hevde at kaviaren ikke er dyr. Dette er feil. Kaviaren kan være skikkelig dyr. Men det er sef også forskjell på kaviar. Det blir som i Orwells «Animal Farm»: All kaviar er dyr, men noe kaviar er dyrere enn andre. Kaviarens samfunn er delt inn i så strenge hierarkier at det driver indiske kasteideologer til tårer. Soleklart øverst på rangstigen står kaviar fra Russland og Iran. Deretter følger kaviar av typene Mills og Bjellands, før vi til slutt finner Hakons kaviar aller nederst. Verd å merke seg er at den mørkhudede kaviaren står øverst på rangstigen. Dette i kraftig motsetning til forholdene i verden forøvrig. Ja, en slik status har den mørke teinten, at lyshudet kaviar flere ganger er blitt observert i sydlige farvann i det ærend å påføre seg en slik. Lite forskning er gjort på feltet kaviarmobbing. Det vil likevel være naivt å tro at kaviaren er noe bedre enn mennesket på dette feltet.

Når kaviaren er på land trives den best i tube. Men den fine kaviaren fra Russland og Iran forlanger litt mer snasne hermetikkbokser i små størrelser.

Også kaviaren har gitt opphav til mange vanlige uttrykk. “Snar som kaviar” stammer fra det velkjente faktum at kaviaren er vanskelig å få tak på. “Ret som Kaviaren stiger” er av eldre dato. Ellers har vi “sort som kaviar av fineste sort” (legg merke til ordspillet!), “jø så nø fyse og ishavskaviar” og “litt kaviar gjør ingen middag (men en god forrett sammen med kjeks og noen dråper sitronsaft)”. “Hard som kaviar” har imidlertid aldri slått an, jamfør annet avsnitt.

Kaviarmix er et udyr vi egentlig ikke hadde tenkt til å nevne. 

Claudio Magris, forfatteren av «Donau», brukte 18 år på å skrive romanen «I blinde». Det er en bok om det 20. århundrets tragedier gjennomlevd i én mann.

– Om jeg hadde funnet på det som står i denne boken, ville man kunne anklage den for å være altfor fantasirik. Men alt bygger på virkelige hendelser.

Jeg møter den italienske forfatteren Claudio Magris i Stockholm, der han er på besøk i anledning av at hans nyeste roman «Alla cieca», eller «I blinde», er blitt oversatt til svensk. I fjor høst kom den på dansk. Til neste år vil den også være å få tak i på norsk.

«I blinde» er fortellingen om den fiktive italieneren Salvatore Cippico. Født i Trieste, 1910, utvandrer med foreldrene til Australia som barn, deltar i den spanske borgerkrigen på 30-tallet, kjemper med partisanene i Italia under andre verdenskrig, blir sendt til Dachau-leiren av nazistene, drar til Jugoslavia for å bygge kommunismen etter krigen, blir mistenkt for å være stalinist og satt på en fangeøy etter Jugoslavias brudd med Sovjet i 1948, kommer tilbake til Italia noen år senere, blir en utstøtt, og forteller sin historie mens han 82 år gammel er lagt inn på et mentalsykehus i Trieste.

– Boken beveger seg hele tiden mellom det som faktisk skjedde og min fabulering rundt det som kunne ha skjedd med en av de som var med. Men livet er merkeligere enn litteraturen, sier Magris, og forteller:

– Etter andre verdenskrig ble deler av det nordøstre Italia overført til Jugoslavia. Det førte til at flere tusen italienere emigrerte vestover. Samtidig reiste 2000 italienske kommunister, deriblant Salvatore, østover til Jugoslavia. Da de kom tilbake, etter å ha sittet på fangeøya, var husene deres overtatt av italienerne som dro vestover. Jeg kunne aldri funnet på noe lignende. Det ville blitt sett på som konstruert.

Magris har som få andre forfattere skapt litteratur av sine hjemtrakter. Salvatores fødeby Trieste er også hans fødeby, og den ligger der Europas tre store kulturer, – den latinske, den slaviske og den germanske – har møtt hverandre i et historisk krysningspunkt. Magris var seks år gammel da jernteppet senket seg rett utenfor byen hans. 45 år etter hevet teppet seg igjen, og på scenen fremførte eks-jugoslavene en borgerkrig.

Som regel tar han utgangspunkt i faktiske hendelser. Han debuterte i 1984 med romanen «Sabelen i kosakkens grav». Det er historien om Pjotr Krasnov, leder for en gruppe kosakker, som kjempet en tragisk og ydmykende kamp for nazistene i fjellene bak Trieste.

Denne gangen var det fangeøya Goli Otok som satte i gang skrivingen.

– Den ligger bare et par mil sørøstover fra Trieste. I dag tilhører den Kroatia, men er i høyeste grad en del av min verden, min region. Det er en vakker øy der du i dag kan besøke fengselet som turist.

Magris ble overrasket da han fant ut hva som hadde skjedd så nært ham. Fangene på øya fikk aldri noen oppmerksomhet fra resten av verden. Ikke fra Vesten, fordi Jugoslavia ikke var alliert med Sovjet, og ikke fra Sovjet, fordi de hadde sine egne fangeleire.

– Jeg møtte en overlevende fra Goli Otok da boken ble lansert i Kroatia. Han sa han likte den, men jeg følte meg nærmest skamfull da jeg snakket med ham. Jeg vet ikke om min bok er god eller ikke – det får andre avgjøre. Uansett er den ingenting målt opp mot den ekte lidelsen. Ofte, når jeg transskriberer noe som har skjedd, noe levende, får jeg denne følelsen av å holde på med noe som er større enn selve skrivingen. Det vil jeg tro gjelder de fleste forfattere. Samtidig: Noen ganger er det den samme følelsen som dytter meg i gang med skrivingen som også gjør meg skamfull.

Hvem er bedre egnet til å fortelle om et menneskes liv enn ham selv? Med dette spørsmålet innleder Salvatore sin beretning, men gir oss all mulig grunn til å betvile at svaret er ja. Hele tiden blander stemmen hans seg sammen med en annens, nemlig den danske eventyreren Jørgen Jürgensen (1780–1841), som han anser seg å være en kloning av.

– «Nei, det er ikke en delirisk roman,» sier Salvatore et sted i boken, men det er vel nettopp det dette er?

– Til å begynne med forsøkte jeg å skrive historien om Salvatore rett frem. Det fungerte ikke. Jeg fikk ikke tak i stemmen hans. Det tok 18 år før jeg fant en god måte å la ham fortelle på. Så en dag, i en bokhandel i Paris, fant jeg en bok om Jürgensen, og forsto at hans eventyrlige historie kunne brukes som et speil for Salvatore. Da løsnet det.

Jürgensen seilte på de syv hav, var med og grunnla Hobart Town, den største byen på Tasmania, og var selvutnevnt konge av Island i tre uker før han ble arrestert og satt i Port Arthur: Det grusomme fengselet han hadde vært med å bygge.

– Begge blir de fengslet av noe de selv har vært med å bygge opp. Jürgensens tragiske revolusjon på Island er en karikatur av den kommunistiske revolusjon Salvatore deltar i.

De to mennene har også det samme, svikefulle forholdet til kvinner, og i boken symboliseres disse ved gallionsfigurer.

– Jeg ble for første gang oppmerksom på disse figurene i Antwerpen. Fra sin posisjon i baugen er det de som ser katastrofen før alle andre, men også de fjerne horisontene. Denne vekslingen mellom håp og katastrofe er også historiens og kjærlighetens bevegelse, og det er de fire verdenshjørnene i denne boken. De er et symbol på det å ofre seg for en større sak.

– Kan også Salvatore sies å gjøre det?

– Absolutt. Og jeg har stor sympati for de som ofrer alt på den måten. Det er en bok om århundrer med barbari, men håpet i romanen ligger i evnen og viljen til motstand, og troen på det å gjøre verden til et bedre sted. Det ligger en storhet også i de feilslåtte anstrengelsene. I Jürgensen identifiserer Salvatore seg med en annen som også har ofret sitt liv med stort mot.

Grunnrisset i fortellingene om både Salvatore og Jürgensen bygger på en tredje historie: Den greske legenden om Jason og Argonautene som jaktet på det gylne skinn – en jakt som bragte dem til Svartehavskysten og dagens Georgia.

– Den røde fane er det gylne skinnet Salvatore er på jakt etter. Jason reiste også mot øst, og for folk i vest har det alltid ligget et stort, ukjent Øst som de kan forakte i horisonten, der det skitne og uverdige ligger. Jason kommer som representant for sin tids mest lysende sivilisasjon, men også som en simpel tyv for å stjele det gylne skinn. Her ligger et aspekt som fremdeles er aktuelt i forholdet mellom Øst og Vest.

En nøkkelscene i legenden om Jason handler om argonautenes møte med dolionerne. De mottas med stor gjestfrihet, reiser av gårde i fordraglighet, men blir om natten truffet av en kraftig storm som frakter dem tilbake til dolionernes øy uten at de vet hvor de har havnet. Dolionerne tror de blir angrepet, så det ender med at de kriger og slår hverandre i hjel i nattemørket.

– Dette er noe av den blindheten bokens tittel viser til, og jeg ser det som et symbol på splittelsene i revolusjonære kretser, sier Magris.

– I den spanske borgerkrigen sloss kommunister mot anarkister, når de egentlig skulle stått sammen mot Francos fascister. Og i Jugoslavia ble altså kommunister satt i fangeleir av andre kommunister.

I tiden som er gått etter at Magris begynte på boken, i 1988, har nye fangeleire kommet og gått på Balkan. Han sier det har nedfelt seg i fortellingen.

– Grusomheten ligger der bestandig som en mulighet. Få trodde at kommunister kunne fengsle andre kommunister. Få trodde Jugoslavia skulle bli oppløst i et blodig kaos. Vi kan bare gjøre noe med det om vi holder muligheten åpen. Derfor tror jeg denne historien er viktig, fordi den minner oss på at det utenkelige kan skje.

Magris ble en uventet litterær stjerne på 90-tallet. Da krigene brøt løs på Balkan, vendte mange seg til hans historiske reiseskildring «Donau» fra 1986 for en bedre forståelse av det sørlige Sentral-Europa.

Hans bilde av Europa er grenseløst. Verdensdelens kulturer er i konstant dialog med hverandre og fortiden. «All etnisk renhet fører til rakitt og struma,» skrev han i reiseskildringen «Mikrokosmos» fra 1997. Jeg spør hva han mener om et selvstendig Kosovo.

– Oppløsningen av Jugoslavia var en tragedie. Frankrike, Sveits, Spania, Estland – alle land består av flere etniske grupper, og mange av de største landene i verdenshistorien har vært flerkulturelle, fra Romerriket og Østerrike-Ungarn til USA. Minoriteter må bli anerkjent og få lov til å beholde sin kultur og sitt språk, men jeg tror ikke det er en god idé at alle skal få sin egen stat, sier Magris.

Selv drømmer han om et føderalistisk Europa med en felles president.

– Og den presidenten kan hete Dupont, Ivanov, Söderberg eller Marconi uten at jeg mister min identitet som italiener. I tillegg er jeg triestiner med min dialekt. Min kjærlighet til Trieste ville vært falsk om jeg nektet andre adgang hit.

For tiden leser jeg den italienske forfatteren Claudio Magris’ bok «Mikrokosmos». Kort fortalt handler den om hans hjemby Trieste og landskapet som omgir den. (Se midt på kartet over.) Og den begynner der forfatteren alltid begynner når han skriver bøker: Ved hans stambord på Caffè San Marco. Her er et utsnitt:

San Marco er en ekte Kafé, der den ligger i Historiens periferi, preget av gjestenes konservative lojalitet og liberale pluralisme. Pseudokafeer er de kafeene hvor det bare er en enkelt stamme som kamperer, likegyldig om det dreier seg om fine fruer, håpefulle ungdommer, samfunnsstormere eller moteriktige intellektuelle. Enhver form for inngifte virker kvelende; selv colleger, campuser, eksklusive klubber, styrende klasser, politiske møter og kulturelle symposier er livsfornektende, for livet er en havn ut mot storhavet.

På San Marco råder mangfoldet, i all sin vitalitet og varmblodighet. Gamle sjøkapteiner, studenter som leser til eksamen og pønsker ut amorøse intriger, tyske turister som stirrer nyfikent på de små skiltene med navn på små og store litterære berømtheter som i sin tid var stamgjester ved de samme bordene, tause avislesere, lystige drikkebrødre med forkjærlighet for bayerøl eller verduzzovin, stridbare eldre herrer som klager over tidenes forfall, trettekjære allvitere, misforståtte genier, en og annen åndsforlatt yuppie, korker som sprettes som æressalutter, spesielt når cand. jur Bradaschia, mistenkt for en rekke bedrageriforsøk – blant annet når det gjelder hans påståtte embedseksamen – og fradømt sakførerbevillingen, uforstyrrelig spanderer champagne på alle som sitter i nærheten eller kommer forbi, samtidig som han, i et tonefall som ikke innbyr til motsigelser, befaler kelneren å skrive det på regningen.