Torsdag den 19. november, klokken 19:00, er alle hjertelig velkomne til slippfest for den nye utgaven av Babylon – nordisk tidsskrift for Midtøstenforskning. Hvor? Dattera til Hagen på Grønland.

Det blir ikke bare fest, men også foredrag og debatt om palestinske flyktninger i Libanon.

Kari Karamé er forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) og har gjennom flere tiår vært en av Norges fremste Libanon-kjennere. Babylons slippfest er hennes siste stopp før hun reiser til Libanon dagen etter. I forbindelse med kveldens tema innleder Karamé:

«Siden 2005 har libanesiske myndigheter lettet på mange av restriksjonene palestinere møter. Men landet sliter med store egne problemer, og en varig bedring forutsetter større innsats fra det internasjonale samfunnet.»

Karamé vil se Libanons utfordringer i forbindelse med palestinske flyktninger fra mottakerlandets side.

Deretter vil Asbjørn Lode, som er Flyktninghjelpens programkoordinator for Libanon, komme rett til Babylons slippfest fra feltbesøk i Libanon for å snakke om situasjonen for palestinske flyktninger der og Flyktninghjelpens arbeid for å bedre levevilkårene deres. Han vil også snakke om diskriminering av palestinske flyktninger i Libanon gjennom lover (spesifikt landloven fra 2001) og praksis i offentlig administrasjon.

Åge A. Tiltnes, forskningsdirektør ved FAFOs Midtøsten-program, har nylig vært i Libanon, og kommer direkte til Babylons slippfest fra Jordan. Tiltnes’ foredragstema for kvelden vil bli annonsert på Babylons hjemmesider snart.

Gratis inngang. Hjertelig velkommen. Vennlig hilsen Babylon.

Hver gang jeg skal finne et telefonnummer på gulesider.no/tk, får jeg spørsmålet om jeg ikke kunne tenke meg større pupper. Har du også lagt merke til det? Tilbudet er der hver bidige gang. De andre tilbudene, som ligger under der du taster inn navnet på den du vil ha nummeret til, varierer, men «Større pupper» er konstant.

Nå har jeg klikket på lenken for andre gang i mitt liv, og jada – du kommer til nettsiden for et senter for kosmetisk kirurgi som også tilbyr øyelokksoperasjon, brystløft, panneløft og utstående ører. (Tydeligvis finnes de som synes at ørene deres ikke står nok ut. Hyggelig at det finnes hjelp å få for slikt.)

Jeg kan avsløre at ønsket om større pupper står ganske langt ned på ønskelisten min. Som de fleste andre menn, ønsker jeg heller at de skal være så små som mulig. Men hvordan er det å være kvinne og få spørsmålet om du ikke ønsker deg større pupper hver gang du lurer på et telefonnummer? Det er en underlig kobling. Det er snart så jeg begynner å tenke «større pupper» hver gang det er snakk om telefonnummer.

Men altså: Dette kirurgisenteret tilbyr også brystreduksjon. Hva med å bare variere annonsen litt, slik at det av og til sto «Mindre pupper»? Og med tanke på de andre tilbudene, kan det jo også stå «Høyere panne», «Løftet ansikt», «Opererte øyelokk» og ikke minst «Utstående ører».

Olav Randen har en kommentar om slips på trykk i Klassekampen lørdag den 31. oktober. Hovedpoenget er dette: Slips bør brennes på Youngstorget og forbys. Hvorfor?

Blant annet fordi det ikke har noen praktisk funksjon. Slipsets eneste funksjon, skriver Randen, er å uttrykke makt. Det signaliserer at her kommer en person som er viktigere enn andre.

Jeg klør meg i hodet og lurer på om Randen noen gang har sett undertegnede med slips. Det kan meget vel hende, for jeg liker å ha på meg slips når jeg skal markere at en anledning er viktig. For eksempel når kjæresten min er så snill at hun bestiller bord til to på bursdagen min. Det gjorde hun her om dagen. Jeg vet at hun da vil ta på seg fin bluse og fint skjørt. Skal jeg da stille i skjorte som er knappet opp i halsen, akkurat slik jeg ser ut når jeg tar bussen, når jeg sitter hjemme og arbeider eller spiser frokost?

Nei, det skal jeg ikke. For å vise at jeg setter pris på at vi går ut sammen, velger jeg med omhu et fint slips – og det liker hun. Da er det dypt forstemmende å vite at Randen kan ha observert meg og tenkt at her er en arrogant viktigper som bare er ute etter å signalisere makt.

Randen er geitebonde. Ved hjelp av internett har jeg nå greid å spore opp en butikk (zazzle.com) som selger slipset «Viva Lamancha» – et slips med et fin-fint geitemønster. Kanskje det vil blidgjøre Randen om jeg bruker det neste gang?

Den 18. oktober fyller Jan Erik Vold 70 år. I den anledning gis det ut en cd-boks med alle innspillingene han og Jan Garbarek gjorde mellom 1969 og 1977. Her er et intervju som sto på trykk i Morgenbladet i forrige uke, der jeg snakker med Vold om den rollen jazz spiller i livet hans.

Jan + Jazz + Jan = Ja Ja Ja

Oslo, 1952.

– Dette er den tiden amerikanske jazzmusikere begynner å inkludere Oslo når de kommer til Skandinavia. Det er fordelaktig for en som har fått grammofon i julegave.

Jan Erik Vold er 12 år gammel – 13 om en uke – når folk ligger i soveposer utenfor Colosseum kino for å få billett til konserten med Louis Armstrong. Salget går så godt at Armstrong holder ekstrakonsert, og dermed kan også Vold få med seg denne musikeren han av og til har hørt på radio. Han går alene. Etter konserten får han autografen.

– Da ble autografinteressen min flyttet fra skøyter til jazz.

15 måneder senere er han igjen i Colosseum når Red Mitchell komper Billie Holiday. Og drøye tretti år etter det igjen, i Stockholm, 1986, spiller han inn plate sammen med Mitchell: Den dagen Lady døde er Volds oversettelser av poeten Frank O’Haras dikt, og den Lady det er snakk om er Lady Day, Billie Holiday. Mitchell forteller da Vold om hvordan det var å spille med Billie.

– Slik fører jazzen det gode budskapet videre. De som har spelt med noen, kan fortelle videre. Derfor liker jeg så godt å omgås musikere. For de snakker ikke musikk, men forteller anekdoter, historier, og dette skaper en varme. Jeg pleier å si det er ålreit å være sammen med musikere fordi de vet de ikke skal få nobelprisen. Det er lite kniving og misunnelse.

Oslo, 2009. Jan Erik Vold er 69 år gammel, 70 den 18. oktober. I anledning dagen er «The Complete Recordings 1966–1977» gitt ut i en boks med tre cd-er og én dvd. Den inneholder klassiske plater som Briskeby blues, Hav og Ingentings bjeller, og singelen Trikkeskinner, alle spilt inn med Jan Garbarek og hans musikere. I tillegg en plate med Vold alene og dvd-en med rariteter fra radio og fjernsyn – pluss en cd-boksbok med historien om alt rundt.

– Du skriver i boksboken at jazzen var ditt universitet. Hva lærte du der?

– Det er det egentlig opp til andre å vurdere og tenke sitt om, men jeg lærte mer av jazz enn jeg gjorde på universitetet.

Pause.

– Jeg lærte å lytte. Skjelne. Kommunisere. Ta en sosial situasjon. Sånn er det bare. Og jazz må du lytte til med egne ører. Du må selv avgjøre hva som er bra eller dårlig. Jazz har en fri tradisjon. Noen foretrekker Art Tatum, andre John Lewis, ingen kan bevise hvem av dem som er ”best”. Begge er mestere som ikke utelukker hverandre.

– Jazz var noe annet før rock og pop kom på banen.

– Jazz var det hippeste. Den var undergrunn, og ble møtt med skepsis og fordommer. Det var diskusjoner i radio om hvorvidt jazz var i stand til å uttrykke dypere menneskelige følelser.

– Du skrev en serie i Dagbladet om koblingen mellom jazz og poesi allerede i 1959.

– Før det også, mens jeg gikk på gymnaset. I og med at faren min, Ragnar Vold, arbeidet i Dagbladet, kom det spørsmål om jeg ville skrive på musikksiden der. Det sene 50-tallet var perioden der jazz & lyrikk oppsto som en sjanger som også ble gitt ut på plater. Jazz ble en inngang til poesi, og den var god medisin mot mye av den patosfylte lyrikken vi leste på skolen.

– Hørte faren din på jazz?

– Ikke annet enn den som kom fra gutterommet.

– I en av spaltene dine spurte du om jazz kan påvirke forfattere til litterære prestasjoner.

– Beatforfatterne, og da særlig Jack Kerouac, hadde teorier om at man skulle improvisere med ord slik jazzmusikerne improviserer med toner. Hans roman On the road skal være inspirert av saksofonisten Charlie Parker, mens svenske Sture Dahlström, som var både forfatter og jazzmusiker, ga ut Änglar blåser hårt i 1961, der en musiker er en av hovedpersonene.

Vold hører Garbarek spille på jazzfestivalen i Molde 1969.

– Fantastisk!

Selv er han der for å lese diktene i sin ennå ikke utkomne samling Mor Godhjertas glade versjon. Ja. Produsenten Svein Erik Børja hører opplesningen, og er den som foreslår at Garbarek og Vold må samarbeide. Vold krever å bli trodd når han sier:

– Jeg hadde aldri drømt om det å gå i studio med noen musikere. Det hele kom drivandes på ei fjøl.

En høstdag samme år er Vold på besøk til Garbarek. De snakker om hvilke dikt som skal tonesettes. 16. oktober møtes de igjen i studio, sammen med musikerne Arild Andersen, Jon Christensen og Terje Rypdal. Børja skal produsere.

– På den første platen gjorde vi det slik at jeg leste inn mine dikt først. Etterpå spilte musikerne mens de hadde opptaket av meg på øret. Jeg husker jeg sa til Jon: «Kan du ikke legge på et break der bølgen bryter mot land.» Det sporet som heter «Tang» bygges opp av en rytmisk frase som bare går og går, det som på på musikkspråket heter en vamp. Det er havets bølgeslag som slår og slår.  Jans musikk tilførte diktene nye kvaliteter.

– Platen fikk god mottakelse.

– Vi havnet på VGs liste 20 på topp. Det har siden aldri skjedd.

Allerede året etter, i september 1970, går Vold og Garbarek med musikere i studio igjen. Resultatet blir Hav, med bare to komposisjoner, én på hver side. De drar på turné. Singelen «Trikkeskinner» kommer i 1973. For NRK lager de en sending der Vold leser dikt han har oversatt av Robert Creeley: Kjærlighet, regn. De legger ut på flere turneer, og erfaringen fra konsertene gjør at de spiller inn tekst og musikk samtidig når de lager dobbeltalbumet Ingentings bjeller i 1977.

– Der kan du høre at vi har jobbet sammen lenge. Det ble kronen på verket.

I 1978 lager de tekst og musikk til ballettforestillingen Hvitt på hvitt på Høvikodden, og i 1979 har de konserter i Leningrad og Moskva. Desember samme år spiller de sammen for siste gang.

– Da var jeg flyttet til Stockholm. Jeg stiftet famile og fikk barn og tok pause fra alt som hadde å gjøre med musikk og turneer. Jans karriere var iferd med å bli internasjonal. Da jeg tok opp musikken igjen senere, var det med min gamle venn pianisten Egil Kapstad. Vi spiller en formalisert form for bebop som kanskje låter retro sammenlignet med det jeg gjorde med Jan. Med Egil finner jeg en frihet innenfor fastere rammer.

Siden har Vold samarbeidet med musikere som Kåre Virud, Knut Reiersrud, Alfred Janson. Og spilt Blåmann! Blåmann! med amerikaneren Chet Baker.

– Hva har vært avgjørende for deg i valg av musikalske samarbeidspartnere?

– Det kan jeg ikke svare på. Alle samarbeidene har vært som vennskap: Ikke to har vært like. Ingen av dem ville jeg vært foruten.

Foto: Hans Jørgen Brun.

Lytter for tiden til to plater som heter «Norske 60-tallshits». Artister som Ole Ellefsæter, Rannie Rommen med Brio, Bjørg og Per Gunnar, Johnny Band, Gluntan og Grynet Molvig gjør det vel i grunnen klart at resten av verden gjorde lurt i å lytte til Beatles & Stones.

Men det er nå moro, da. Innimellom dukker det opp noen virkelige gullkorn. ”Jeg vil ha en liten hund” med Lille Eris er supersjarmerende, ”Pappa’n til Tove Mette” med Rolf Just Nilsen og Birgit Strøm er en fantastisk parodi på popbransjen (der det treffende nok synges ”det ække no’ marked her hjemme”), ”Violetta” med Ray Adams er en superskummel sviske som hadde glidd rett inn i en David Lynch-film, ”Sussebass” av Oslo Harmoni Kvartett er fantastisk, Inger Lise Andersen tar et knallhardt oppgjør med dobbeltmoral i ”Fru Johnsen”, “Dar kjem Dampen” med Ivar Medaas gir meg alltid klump i halsen, mens Alf Prøysen som vanlig er i en klasse for seg.

Også har du de sangene som viser at tidene forandrer seg. Har du hørt nøye på teksten til ”Den siste mohikaner” med Arne Bendiksen? Den går slik:
Prærien lå
som et sted
der man kun
hadde fred.
Men så kom
hvite mann
med kultur
og forstand.

Akk, ja, disse edle og ville naturbarna indianerne, som levde godt og fredelig uten slikt plunder og heft som kultur og forstand fører til. Sangen slutter med at den siste mohikaner takket være sitt tapre lynne blir tilbudt jobb som konduktør på toget.

Også er det dette med hvordan vi i vår tid er så fryktelig opptatt av hvordan vi ser ut. Ta en titt på dette utdraget fra ”Et bitte lite miniskjørt” med Dizzie Tunes:
Hun hadde ingen kjærest
og ingen fingerring.
Men ellers var hun 18 år
og manglet ingenting.
Og kvelden kom så vakkert blå
men den som ingen tenkte på
hun satt ved symaskina
og puslet i det små
med et bittelite miniskjørt
av rosa musselin.
[…]
Så gikk hun ut på veien
og trippet like inn
på dansen for å vippe litt
med silkestjerten sin.
Og mange sto den skjønne nær
og gikk en tur i vind og vær,
og hun var ingen jåle
men blid og folkekjær.
I et bittelite miniskjørt
av rosa musselin.
[…]
Og himmelen sto og suste
så junimild og ren
mens gutta slåss med skigardstaur
om slanke raseben.
[…]

Fra å være totalt ignorert til å få gutta til å denge løs på hverandre med planker for å oppnå din gunst – kun takket være et bittelite miniskjørt. Det må ha vært generasjonen før dette igjen som var opptatt av indre verdier. Denne sangen var en stor hit i 1968.

Til slutt har vi ”Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli” med Kirsti Sparboe, som vant norsk Grand Prix i 1969. Her synger hun:
Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli
når ikke lenger han har noen på si’.
Oj, oj, oj, da skal det bli fest
og jeg skal være den eneste gjest.
[…]
Jeg har verdens kjekkeste kar,
den saken er klar.
Men han har for stor appetitt
på mini-invitt.
Han flyr etter Eva, Lise og Anne,
og boltrer seg vilt som fisken i vannet.
Men hver gang han legger på svøm,
så har jeg en inderlig drøm:
Oj, oj, oj …

Unnskyld? Hva er det vi snakker om her? En fyr som er notorisk utro, mens hun tålmodig venter på den dagen da han ikke lenger har noen på si’? Snakk om å være trofast. I våre dager er jo, som vi vet, likestillingen gått så aldeles for langt at hun antageligvis ville bedt fyren om å ryke og reise. Det er godt for slike som Anne Anka at det finnes cd-er som gjør at en kan drømme seg tilbake til bedre tider.

Forleden trykket magasinet Massiv et intervju med Aylar der hun sa at hun vil ta fordypning i realfag. I den samme saken kommer det frem at hun endelig har funnet seg selv.

«Jeg har hatt en tragisk barndom og generelt et tragisk liv, men i dag føler jeg meg lykkelig, og med utdannelsen på plass tror jeg også at jeg sikrer meg en slags evig lykke,» sier hun. Ingenting er jo bedre enn det. Og ettersom jeg akkurat har lært at Sigurd Evensmo kalte seg moralist og var stolt av det, så legger jeg nå all ironi til side og spør: Hvem er det som har hausset opp Aylar ved å gi henne metervis med spalteplass? Hvem er det som har forsøkt å gjøre livsstilen hennes til et forbilde for ungjenter? Hvem er det som har tatt agnet hver gang hun har gjennomført det hun nå kaller «lite gjennomtenkte pr-stunts»? Hvem er det som flere ganger har tatt avgjørelsen at nå er det på tide å intervjue og ta bilder av Aylar igjen? Og ikke minst: Hva har ligget bak alt dette? Hvilket syn på hva som er pressens oppgave?

Odd Nerdrum har sagt at å få pressedekning i Norge er som å pisse i medvind. Når Aylar nå sier at hun skammer seg over episoden der hun og Lene Alexandra skrøt på seg en natt med Robbie Williams bare for å få oppmerksomhet, bør det sette i gang noen tanker hos dem ga henne denne oppmerksomheten. Eller skal det kun være opp til Aylar å fremstå som den ettertenksomme?

I Jens Bjelkes gate 2 (sånn cirka) har det dukket opp et kjærkomment innslag i bybildet: Veggen mellom og under vinduene er blitt dekorert med noen fin-fine tusjtegninger. Jeg tok med kameraet bort en dag for å forevige dem. Forhåpentligvis synes strøkets mange taggere at dette er kult nok til at de lar det være i fred.

Tegneren har tydeligvis først brukt blyant, og så tusjet etterpå. Jeg liker at blyantstrekene fremdeles er der og skaper et skisseaktig preg.

Helt siden jeg opprettet en Twitter-konto, har dette vinduet sprettet opp i tide og utide – særlig det siste. Som dere ser, ber det meg om å logge inn «to the area Twitter API» for å oppdatere RSS-en min. Problemet er at jeg ingen steder på Twitter er i stand til å finne dette API-området, og et søk på Google gir meg bare veldig kryptiske resultater. Derfor ville jeg blitt ganske så glad om noen rett og slett kunne fortelle meg hva jeg bør gjøre.

En dag, for ganske mange år siden, sto en fotograf foran dette motivet og tenkte at ja, jamen meg, her har jeg et flott motiv, og knipset. Og fotografen var så fornøyd med dette bildet at hun eller han tok det med til Stjerne Foto i Århus, for dette måtte da være noe å lage postkort av.

Ja, sa de på Stjerne Foto, det er det, dette blir et flott postkort. Og de tok igjen kontakt med Grønborgs Boghandel, som også sa ja, det er sgu’ godt, det trykker vi opp og selger.

Så, etter en stund, ble det satt ut til salgs, og da var det en av mine slektninger på farssiden, uklart hvem, fant det og utbrøt du verden, dette var et kjekt postkort, det må jeg ta med meg hjem. Og nå er det havnet hos meg. Fine postkortet.

En gang intervjuet jeg Arne Nordheim og lot ham høre popmusikk: Roni Size, Anja Garbarek, Radiohead og Björk. Han hadde stor sans for Björk, og spurte: «Hva het det bandet hun var med i?» «Sugarcubes,» svarte jeg. «Sugarcubes var det, ja. Jeg merket meg at det var noe med henne da.» Dette er Sugarcubes’ gjennombruddshit fra 1987.