Thomas’ blogg

Vel, Dagsavisen har skrevet mye godt om henne, men Anna Järvinen kan ikke gis nok oppmerksomhet. Hun var tidligere med i bandet Granada, nå har hun gitt ut det glimrende soloalbumet “Jag fick feeling”. Les mer om henne her, her og her. Bor du i nærheten av den utmerkede platebutikken Tiger ved siden av Rockefeller, kan du kjøpe skiva hennes der. Hvis ikke, har de den på dotshop.se.

Nok en gang får jeg en påminnelse om at man alltid, alltid, alltid må ta med kameraet når man går hjemmefra, for du vet aldri når det dukker opp et motiv. Jeg sitter på kaffebaren Javelin, oppvaglet foran vinduet på nøyaktig samme måte som “bloggkommentatormauren” i Rocky-stripen nedenfor, og ser at sneen daler ned i Nannestadgata. Det er så idyllisk at jeg nesten får sukkersyke. De røde, gule og grønne trehusene får et lag melis på takene, fortauene blir hvite, bilene blir hvite. Også fabrikkpipen har fått en hvit topp. Skomaker Andersen, bakermester Snipp, fru Enebær og Stine er rett rundt hjørnet.

Og her sitter jeg og får ikke delt inntrykket med noen.

Ting skjer på kjønnsfronten i Japan. Kvinner gir slipp på idealet om å være søte og går for en mer robust stil, mens mennene slanker seg og ønsker å bli tatt vare på av sine kvinner. I hvert fall om vi skal tro en artikkel i International Herald Tribune.

“Hun er mye sterkere enn meg, kan løfte tunge ting og drikke helt til morgengry. Jeg beundrer de trekkene hos henne, og føler meg beskyttet når hun er i nærheten,” sier 25 år gamle Junichi Shirakawa til IHT. Han er 182 centimeter høy og veier 57 kilo, men ønsker å gå ned til 55. Han arbeider i en klesbutikk. “Å være ordentlig tynn er viktig, ikke bare av mote- og arbeidsmessige grunner, men også fordi jenter ser ut til å like tynne gutter.”

Kjæresten hans er fem år eldre og veier mer enn ham. Han sier hun er sjefen i forholdet. “Jeg synes kvinner bør sitte i førersetet. Samfunnet og forhold fungerer best på den måten.” Hun er en av de mange kvinnene som de siste årene har begynt å trene det som kalles “boxercising” – en slags blanding av boksing og aerobics. Dagens japanske kvinner skal være sterke, robuste, fulle av energi, stolte av sine biceps og sin seksualitet.

Hva finner vi om vi leser japansk historie? Japan er preget av konfutsianisme. Den legger vekt på hierarkier, og der er kvinnen underordnet mannen. Samtidig var den japanske føydalismen aldri like kjip mot kvinnene som den europeiske. De kunne arve eiendom og posisjoner fra sine familier, og skulle være minst like modige som menn.

I moderne tid, mens mennene så og si har bodd på jobben, har kvinnene tatt seg av alt som har med hjemmeøkonomien å gjøre, inkludert husleie, renter og avdrag, utdanningsutgifter, sparing og innkjøp. Tidlig på 80-tallet overlot åtte av ti menn lønningsposen til kvinnen. Siden den gang har stadig flere kvinner strømmet ut i utdanning og arbeid.

I en undersøkelse fra 2002 ble japanske kvinner og menn bedt om å navngi noen karakteristikker de mente passet på de ulike kjønnene. Der viste det seg at menn ble forbundet med en sterk personlighet, lederegenskaper, vilje, evne til å tenke stort og det å inngi tillit. Kvinner ble sagt å være uskyldige, høflige, søte, oppmerksomme på andres behov, glad i barn og ha renslige vaner.

Men noe skjedde da 423 kvinner og menn skulle sortere seg selv etter disse karakteristikkene. Da ble 16 prosent av kvinnene og mennene maskuline, og 14 prosent av mennene og 12 prosent av kvinnene feminine. Resten, altså 72 prosent av kvinnene og 70 prosent av mennene, havnet i kategoriene udifferensierte eller androgyne. Japanerne har stereotypiske forestillinger om kjønnene, men lever tydeligvis ikke opp til dem.

Girls Aloud er et band som burde vært skrekkelig. Tross alt er det et konstruert band, skapt på ITV-programmet «Popstars: The Rivals» i 2002. Konseptet var å sette sammen et girlband og et boyband som skulle rivalisere om nummer 1-plasseringen samme jul. Hva skjedde? Jentene ga ut den glimrende singelen “Sound of the underground” og lå på førsteplass i fire uker. One True Voice, boybandet, havnet på en hederlig andreplass, men ga ut bare én singel til før de ble oppløst.

Fem år etter er Girls Aloud ett av de mest suksessrike bandene i britisk pophistorie. Og ikke nok med det: De er pinadø ett av de beste. Fjerdealbumet deres «Tangled up» ble sluppet for en snau uke siden, og det er nok en gang en skive som bobler av overskudd, kreativitet, gode låter og smart produksjon. Derfor er det ingen forbudt glede å høre på Girls Aloud, noe man kanskje skulle tro om man bare hadde sett jentene på bilder eller kjente historien bak. Et tv-skapt band av pene jenter skal liksom ikke lage popklassikere – også har de knapt gjort annet de siste fem årene.

Det er a-ha-syndromet. Som musikkavisen Melody Maker spurte da bandet var på sitt mest populære: “Are a-ha really the witless Norwegian wimps we all believe them to be?” Og som Morten svarte: “I can understand people’s prejudices though because, when we were 16, 17 with long hair and paisley shirts, we would never have listened to a-ha because the image was all wrong.” Merkelig dette, hvordan noen går glipp av glimrende popmusikk fordi de ikke ser bak fasaden. Mens, kan man legge til, de hører på kjedelig musikk som har den riktige fasaden.

Heldigvis vet The Guardian å rydde opp: “Frankly, the sort of person who claims they find nothing to love here is like the sort of person who claims to hate the Beatles: they’re either posturing or they’re an idiot. Either way, you should pay them no mind.”

Å sove lenge om morgenen, stå opp, spise frokost mens man leser morgenavisen, deriblant Klassekampens utmerkede bokmagasin, der Bendik Wold bruker sin fascinasjon for den ensporede romanteoretikeren Georg Lukács til å kritisere Åsne Seierstad, – akkurat det bør hun kunne ta helt med ro, for Karin Sveen gir henne en positiv anmeldelse fire sider senere – før man setter seg med en god bok på kaffebaren Javelin, rett nedenfor Kampen kirke, det er oppskriften på en god lørdag formiddag.

Javelin er bitteliten. Knappe seks stykker kan sitte langsmed vinduet før det blir stappfullt. Men om baren er liten, er smaken stor, for å si det med en grufull klisjé. For det er så mye rart man får servert av melkekaffer rundt om i Oslo. Noen smaker salt, andre smaker vann, noen smaker bare fet melk, og atter andre serverer deg lunken drikke. På Javelin smaker det godt og fyldig av kaffe. Det er så du nesten ikke kan bestille en dobbel espresso, for den truer med å ta knekken på deg. I tillegg består betjeningen uten unntak av hyggelige mennesker. Eneste minus er at de kun har radio, ikke stereoanlegg, og at den alltid står på P4. Nå er det vel egentlig ingen radiokanaler som egner seg for 24-timersbruk; desto større grunn til å skaffe seg en cd-spiller. Jeg donerer en bunke brente cd-er til cafébruk den dagen det skjer.

Hvor mange bra filmer har Maria Bonnevie vært med i? «Himmelfall»? «Jeg er Dina»? «Jerusalem»? Nja… Jeg kan gå med på at «Øyenstikker» (2001) hadde noe for seg, og «Reconstruction» (2003) var interessant, selv om den i litt for stor grad bar preg av at regissøren skulle vise frem alle triksene han hadde lært på filmskole. Hovedinntrykket er uansett at Bonnevie aldri har fått en film som har holdt mål hele veien ut. Flere som føler det samme? Og det er synd, for det er noe hun virkelig har fortjent.

Nå, derimot, ser det ut til at det endelig har skjedd. «Forvist» har ennå ikke fått noen premieredato i Norge, men i Sverige, Bonnevies andre hjemland, kommer den opp på kino i kveld. Og vi har ifølge svenske aviser noe å glede oss til: “En cinematografisk poesi utan motstycke i dagens filmkultur,” Bonnevie er “gripande,” skriver en lett overspent anmelder i Svenska Dagbladet. “Kunde jag ge filmen sju prickar gjorde jag det.” Dagens Nyheter er mer behersket, og nøyer seg med en firer. Hører likevel ikke like mye på henne, ettersom hun mener at regissør Andrej Zvyagintsevs forrige film «Tilbake» var et komplett mesterverk – for det var den ikke, om enn veldig bra.

Så hva handler om filmen om? Vera og Aleksander reiser med sine to barn til hans barndomshjem på landet. Vera forteller så at hun er gravid, men ikke med ham. Perspektivet forflytter seg flere ganger i filmen, fra det mannlige til det kvinnelige, det lovlydige til det kriminelle, den barnlige til den voksne verden. Noe sånt. Det var ikke så lett å oppsummere i ord hva «Tilbake» handlet om heller. Uansett er det lov å glede seg.

Jeg har ikke helt fått med meg om dette er en Clash-cover eller om det bare lyder veldig likt. Uansett kan man ikke annet enn å like et band som inviterer til “Pokerkväll i Vårby Gård”.

I en avis jeg arbeidet i tidligere, oppsto det en diskusjon mellom redaktøren og den kvinnelige deskeren.

Om du nå har sett for deg at redaktøren er en mann, så har du helt rett, og diskusjonen gikk nettopp på bruken av betegnelsen ”kvinnelig”. For ham var det et poeng å bruke betegnelsen når det var snakk om advokater, leger, direktører, og andre folk i en ledende stilling som samtidig var kvinner. Fra hans side var det godt ment, en måte å fremheve kvinner på. Deskeren var fundamentalt uenig. Hun mente at det i stedet var en måte å signalisere at dette var noe som avvek fra normalen.

I dagens Aftenposten skriver Helene Uri om det samme fenomenet. Hun åpner med å sitere fra et leserbrev i samme avis i forrige uke, et leserbrev så drøyt at jeg i det lengste trodde det var en spøk. Religionshistoriker Geir Levi Nilsen skrev nedsettende om både Valla og Yssen, at det i deres kjølvann åpenbarte seg en hel haug av sutrende gråtekoner, og avsluttet med å håpe at vår forsvarsminister ikke ville springe gråtende inn på kontoret sitt om Norge ble invadert av en fremmed makt. Religionshistorikeren burde for øvrig vite at gråtekoner er kvinner som gråter ved en begravelse, og at de ofte blir hyret inn og betalt for å gråte på kommando. Men nok om det.

Helene Uri har en forstemmende lang liste med eksempler. Særlig går det ut over Aftenposten selv, som i en artikkel om potensielle sjefskandidater for Nationaltheatret spurte: ”Hva sier du til en kvinne som sjef denne gangen?” De hadde åpenbart glemt at Ellen Horn var sjef før Eirik Stubø ble det. Uri tror en slik vinkling bidrar til en eksotisering av kvinner som teatersjefer, og det har hun selvfølgelig helt rett i.

Hva med Uri selv? Er hun en forfatter? ”Jeg er en kvinnelig forfatter, en subkategori av hovedkategorien.” Hun skriver at ordstrengen ”kvinnelig forfatter” får 11 000 treff på nettet, mens ”mannlig forfatter” bare får 900. ”Kvinnelige leger” får nesten 15 000 treff, mens ”mannlige leger” får fattige 641. Uri kvier seg heller ikke for å sparke sin gode venn Per Egil Hegge på skinnleggen: I en av sine språkspalter omtalte han konsekvent en lege som ”han”, mens sekretæren var ”hun”.

Jeg håper dette bare er en generasjonsgreie. I mitt eksempel ovenfor kunne redaktøren vært faren til deskeren. Da jeg gikk på videregående, brukte jeg ordet ”vitenskapskvinner” i en stil, og fikk røde streker av den mannlige norsklæreren. Jeg spurte om hvorfor, og fikk vite at ”vitenskapsmenn” var et vanligere ord. Men oj, da tente alle jentene, og jeg ble dagens helt. Siden da har jeg forstått at det lønner seg, om ikke av andre grunner, å være en mannlig feminist. Oj-sann… Jeg mener: Siden da har jeg skjønt at det lønner seg å være feminist.

I gårsdagens Dagbladet fikk vi et prakteksemplar av fjæra som ble til fem høns. Men først litt forvirring: På førstesiden skriver avisen at Ingrid Schulerud er “Lei av motetyranniet”. Greit nok. Men så, inni avisen, har ting forandret seg. Her er det slik at Schulerud “Mener mote kan bli et sosialt tyranni”.

Da er det jeg lurer på om vi har et tyranni eller ikke. Inni avisen frykter hun at vi kan få et tyranni, mens hun på førstesiden allerede er lei av det. Så hva er det egentlig hun mener? Vi må lese artikkelen. Der sier hun: “Det var en gang alle skulle ha Armani-bukser også. Det blir et slags sosialt tyranni.”

Det er moro å se hvordan deskingen av en artikkel fungerer. Det som i intervjuet var en bagatell, en bisetning fra Schulerud, blir plukket opp av de som redigerer saken. Se her har vi ordet “tyranni” – skikkelig bra, det bruker vi. Sterkt ord. Få det opp i overskriften. Så blir det bestemt at saken skal på forsiden. Ny runde. Hold fast i ordet “tyranni”. Men det er kanskje litt kjedelig at hun bare frykter tyranni? Sier hun ikke at vi allerede har det? Og at hun er lei av det?

Her skal det ikke grinebites. Artikkelen som helhet gir dekning for at Schulerud er lei av at alle skal ha det samme. Det morsomme er bare å se hvordan en bisetning, en tankeløs bruk av det egentlig ganske sterke ordet “tyranni”, slåss seg opp og frem til førstesiden i en av landets største aviser.

Det var H.C. Andersen som ga oss uttrykket “en lille Fjeder kan nok blive til fem Høns.” Han brukte det i eventyret “Det er ganske vist!” fra 1852. Også der ser vi at en slentrende bisetning kan bli rystende nyheter.

Ei lita høne klør seg med nebbet, og mister en fjær. “‘Der gik den!’ sagde hun, ‘jo mere jeg piller mig, desdeiligere bliver jeg nok!’” En av de andre hønene tolker dette dit hen at hun vil plukke av seg fjørene for å se godt ut for hanen, og lar seg opprøre av dette. Historien går videre til uglene, duene og nabohønsegården, og for hver gang blir historien verre og verre. Til slutt heter det at fem høns har plukket fjærene av seg for å vise hvem som var blitt magrest av kjærlighetssorg, og at de så hakket hverandre til blods og falt døde om.

Litt det samme som skjer fra ledd til ledd i et avishus.